Tilbake

 

Jesu navn
Av Jonas Dahl


Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk. 2, 21

Å du navn over alle navn, hvordan skal jeg prise og berømme deg rett?
Å du dyrebare Jesus som vil være min Jesus, min frelser og min forsoner, hvordan skal jeg synge deg en høysang som tilbørlig er? Fordømmer min arvesynd meg, så bærer du navnet Jesus, min frelser; fordømmer hele mitt syndebesmittede liv meg, du er likevel min Jesus, min frelser; truer trengsler og død meg, du er likevel alltid Jesus, min frelser; venter meg endelig engang den store dommens dag, du bærer likevel også da, der oppe i skyene, det samme, høylovede navn: Jesus, min frelser.
Derfor trykker jeg ditt navn til mitt bryst; i Jesu navn er jeg døpt, på Jesu navn tror jeg, i Jesu navn lever jeg, i Jesu navn dør jeg, og i Jesu navn går jeg for dommen.

Nå det navn, o Jesu som
Du for meg har villet bære,
La det meg i tanker være,
Hvor jeg går i verden om,
Og i dødens siste dvale
La de kvege sjel og sinn,
At jeg må om Jesus tale,
Til jeg går i himlen inn.


Amen i det samme Jesu navn, Amen.

 

Frelsernavnet Jesus
Av Jonas Dahl


Du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mt. 1, 21

En frelser fra synd.  Ikke først fra fiender og fattigdom og sykdom.  Ikke først fra de ytre plager. Men innenfra utad.  Først fra alle onders rot.  I Hans navn og i Hans person innbyr og betrygger Gud de angerfulle og urolige synderhjerter.  Han frelser sitt folk fra deres synder.
”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham” (Joh. 1,18).
Han har forklaret Ham både som den rettferdige og den barmhjertige i én person.  Så den usleste synder kan tro trygt på, at barmhjertighet er blitt ham til del og skal bli ham til del.
I sitt liv og i sin død har Jesus vist oss Guds barmhjertighet mot hver synder som begjærer den. Som Jesus var, slik er Gud.

Ingen synder har forstått og grepet dette bedre end apostelen Johannes, som lå opp til Jesu bryst og som siden skriver: ”I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh. 4,10).
Herre Jesus, vær vår Frelser fra syndens makt og syndens frykt. Amen.

 

Ennå et år!
Av Jonas Dahl


Herre, la det få stå også dette året. Kanskje bærer det da frukt neste år. Luk. 13, 8 - 9

Det er en som ber for meg og er langmodig.  Ellers var jeg forlengst fortapt.  Det er et gripende ord dette om treet.  Det forjente ikke å spares. Egenkjærlighetens frukter rødmer på alle greiner.
Tenk hvor mye selvgodhet og egenvilje og likegyldighet og tross og sløvhet og ukjærlighet egenkjærligheten har avsatt. og tenk, hva som er forsømt, av lydighet, av troskap, av ydmykhet, av kjær­lighet til nesten, av omsorg for andre, av kamp mot de lave begjæringer, av fremskritt mot Jesu mål og mot himlens mål, mot en fast, kristen personlighet.
Hvordan skal jeg løfte hodet uten tilgivelse. Jeg vil sukke: ”Spar meg og grav om meg Herre!”  Gudskjelov, Jesus svarer: ”Jeg vil spare deg og grave om deg.” At jeg ennå i dag lever, og lever i Hans menighet er tydelig svar nok fra Hans side. Måtte viljen være likeså fast fra min side.  Da skulle selv mitt tre ta seg herlig opp.

Ja hjelp meg, Herre Jesus.  Grav og gjød om mitt livstre med din kjærlighet.  La meg daglig suge saft fra deg og gi frukt på jorden. Ta fra himlen gjennom ditt hus’ goder, Ord og sakrament, så mitt kristenliv kan skyte nye, friske skudd.  Herre se daglig om meg. Amen.

 

Livskraft
Av Jonas Dahl


Han skulle kalles en nasareer. Mt. 2, 23

Selvfornektelse er livskraft.
Ikke verdens selvgode selvbeherskelse, men kristen selvfornektelse.
Den første kristne menighets idealitet, eller Augustins eller Frans av Assisi's, kommer av deres selvfornektelse.  Dem må vi ligne, om ikke i hengivelsens og forsakelsens form, så i dens kjerne; som de lignede Nasareeren.
Det er jo likedan i vitenskapen; den må ofre forutfattede meninger, ad møysommelig vei søke det sanne, så Platon kaller vitenskapen en avdøen. Kunstnerens arbeid når også først da fullkommenhet, når han glemmer seg selv og får oss til å glemme ham selv for hans verk.  Likeså i livet.  Velsignet er den som forstår det.  Han har mot til å glemme det som er bak seg, og strekke seg etter det som er foran.  Han har mot til å dø med Kristus og vinne livet gjennom den trange port - av nåde, ikke ved egen fortreffelighet.
Herre, gjør oss små i oss selv og gjerne også små i livet, når vi bare med deg og ved deg også kan gå gjennom den lidelse til herlighet. Amen.