Tilbake

Fortrolig samfunn med Ham
Av C. H. von Bogatzky

Verden anser det for en stor lykke av stor verdi, om man også bare for en tid har en fri adgang eller en nådig audiens hos en fornem herre, en konge eller en keiser, og disse viser oss en større frimodighet. Men hva er dette mot den lykksalighet, den uutsigelige ære, at vi hos alle kongers konge og herrenes Herre ikke bare for en tid, men alltid har en fri adgang og nådig audiens, ja så å si, har Hans hjerte i hendene og kan omgås med Ham på det mest fortrolige, langt mer fortrolig, enn noe barn med sin far.

Alle mennesker søker hvile, glede og fornøyelse, men dog for det meste der, hvor man ikke finner den, nemlig i de forgjengelige, jordiske goder eller andre innbilte herligheter i verden, mens dog Jesus alene kan vederkvege, styrke og berolige vår udødelige ånd og vår trette sjel.
Noen søker glede og hvile i en fortrolig omgang med mennesker. Det er jo heller ikke en liten velgjerning, når man har en eller flere kristne venner, som man kan omgås riktig fortrolig med. Men omgangen med Gud og vår frelser overgår likevel den inderligste og mest oppbyggelige omgang med våre beste og mest fortrolige venner; for skaperen må jo være høyere og mer kunne fornøye enn noen skapning.
Omgangen med våre beste og mest fortrolige venner kan bare tilfredsstille oss og bli av velsignelse for oss så mye som den fremmer vår omgang med den alene salige Gud, all velsignelses kilde.
Men hvor ofte erfarer vi ikke, at omgangen med alle slags mennesker forstyrrer og hundrer omgangen med Gud, og av det oppstår jo idel uro og bekymringer. Og selv om så ikke ville skje, så følger likevel de fortroligste og beste mennesker oss likevel ikke gjennom døden, - de må da forlate oss og bli tilbake; men Jesus skal som livets Herre også være med oss i dødens mørke dal og altså, hvis vi alltid forblir i Hans hus, i Hans hjerte, gjøre vel imot oss i livet og i døden, som Han selv har sagt, at det er Hans lyst å gjøre godt (Jer. 32,4).

Derfor, den som vil sitt eget vel, vil leve fornøyd, glad og lykkelig, eller for å tale etter Guds ord, vil se gode dager, slik at godhet og barmhjertighet må følge ham alle hans livs dager, og at han må bli i Guds hus, - han bare søke å rett fortrolig omgås med den gode og salige Gud og av Hans ord rett lære å kjenne Hans hjerte.
Ordet er likesom døren til Guds hjerte. Jo mer man trenger inn i Hans ord og ikke gjør seg andre meninger om Guds hjertelag, enn hva Ordet sier, desto mer vil man se inn i Guds kjærlighetsfulle hjerte og ved et bli riktig fortrøstningsfull, barnlig og fortrolig med Ham.

Guds vilje – egen vilje
Av C. H. von Bogatzky

Før syndefallet hadde mennesket den aller fortroligste omgang med Gud.

Guds ord forteller oss at mennesket er skapt i Guds bilde, og den gang sto det i det fortroligste vennskapsforbund med Gud. Dets forstand var full av lys og visdom, og det hadde en klar og levende erkjennelse av Gud. Guds ømhet, vennlighet og kjærlighet, ja hele Hans hjerte var slik åpenbart for mennesket, at dets hjerte var fylt med barnlig fortrolighet, med søt fred og inderlig glede og også med den inderligste gjenkjærlighet til denne kjærlighetsrike Gud og Far, derfor var det lutter hellighet og rettferdighet i dets vilje, en hellig underkastelse under Gud og lydighet mot alle Hans bud. Guds vilje var dets mat, Guds lov dets lyst og glede.
Det fantes derfor ingen mistro til Gud, ingen pinlig frykt for Ham og ingen uro eller sorg. Det kjente Gud som det eneste høyeste gode og hvilte i Ham, det hadde nok i Ham, ja mer enn nok, det hadde Guds sinn eller var likesinnet med Gud. Både menneskets inder og ytre liv viste, at det var Guds bilde og lik Gud, da de guddommelige egenskaper speilte seg i og strålte ut av mennesket.
Og da kunne det første menneske ikke annet enn ha den aller fortroligste omgang med Gud. For for at man bestandig kan ha fortrolig omgang med en person, kreves det at man bestandig er med ham, at man kjenner ham godt, at man har en full fortrolighet til ham, at man elsker ham, og at man har ett sinn og én vilje.
Alt dette fantes før fallet hos våre første foreldre til den rette fullkommenhet. De var bestandig hos Gud, ja i Gud og Gud i dem, de kjente Ham som det høyeste gode, og ved Hans faderligsinnede og kjærlighetsrike hjertelag mot dem hadde de en full fortrolighet til Ham og visste ikke av noen mistro eller trellefrykt. Og da de erkjente Ham som kjærligheten og tiltrodde Ham alt, så elsket de Ham igjen, og med hele sin kjærlighet hang de ved Ham alene, og av fri kjærlighet gjorde de alt det Gud ville, og det var deres eneste lyst og glede å alltid gjøre Guds vilje. For Guds sinn og vilje var som deres lov, skrevet i deres hjerter, slik at Guds vilje og deres vilje var én vilje, og i det besto egentlig Guds bilde.
Om det skriver den salige Arndt meget vakkert: ”Mennesket skulle ikke være Gud selv, men Guds bilde, lignelse og avtrykk, som Gud alene ville la seg se i, altså, at ikke noe annet enn Gud selv skulle leve, lyse, virke, ville, elske, tenke, tale i mennesket eller glede det. For om noe annet skulle vise seg hos mennesket, som ikke Gud selv hadde virket og gjort, så kunne ikke mennesket være Guds bilde, men et bilde av den som i det og lyste frem av det. Så helt skulle mennesket ha overgitt seg til Gud, underkastet seg Hans guddommelige vilje, at man lot Gud virke i seg og avsa seg all sin egen vilje. Og det heter å overgi seg helt til Gud, når mennesket er et villig, rent og hellig redskap for Gud og Hans hellige vilje og alle guddommelige gjerninger, slik at det ikke søker sin egen vilje, men at dets vilje skulle være Guds vilje, ikke har noen egen kjærlighet, men Gud er dets kjærlighet. For det er jo den høyeste uskyldighet, renhet og hellighet, når Gud er dets eneste besittelse og rikdom.
Altså skulle ikke noe annet være, leve og virke i et menneske enn Gud alene. Og det er menneskets høyeste uskyldighet, når det ikke fullfører sin egen vilje, men lar Gud virke og utrette alt i det. Ja, det er den største enfoldighet, som man ser det hos et enfoldig barn, som ingen egen ære, og ingen egenkjærlighet finnes hos.”
Siden viser han, hvordan Kristus var det sanne Guds bilde, og hvordan Guds vilje helt og holdent var Hans vilje, og sier så videre: ”En slik hellig uskyldighet var også Guds bilde i Adam. Dette skulle han i sann ydmykhet og lydighet ha bevart og erkjent, at han ikke var Gud selv, men bare et bilde av det høyeste gode som var avbildet i ham. Men da han selv ville være Gud, falt han i den grueligste og mest forskrekkelige synd.
For det annet skulle mennesket erkjenne, at det gjennom dette bilde var mottagelig for Herrens guddommelige, vennlig og milde kjærølighet, glede, fred, liv, styrke, kraft og lys, for at Gud alene skulle være dets alt, at Gud skulle leve og virke i mennesket, og at mennesket ikke hadde noen egen vilje, egen kjærlighet, egen ære og berømmelse. For enhver ting søker sin like, ikke noe søker sin motsetning. Det ene menneske gleder seg i det andre og har sin lyst i det. Slik vil også Gud helt og holdent utgyte all sin godhet i mennesket, og altså er Gud en seg helt og holdent meddelende godhet.
Endelig skulle mennesket erfare av Guds bilde, at det gjennom det var forent med Gud, og at dets høyeste fred, glede og salighet besto i denne forening, likesom på den annen side den største uro og usalighet oppsto, når det overtrådte Guds vilje, vendte seg bort fra Ham og gikk glipp av det høyeste, evige gode."

Fornyelsen
Av C. H. von Bogatzky

Alt dette (se foregående stykke) bør vi overveie nøye, for at vi kan se, hvordan mennesket etter det medskapte Guds bilde før fallet, var gudelig sinnet, hvordan det hadde fortrolig omgang med Gud, og hvilken salighet det derfor nøt. For jo mer alvorlig det overveier dette, desto bedre ser vi, hvor langt vi på grunn av syndefallet har avveket fra Gud og den fortrolige og salige omgang med Ham. Desto mer ville vi da med alvor trakte etter atter igjen å bli forklaret til Hans bilde og strebe etter den fortrolige og salige omgang med Gud.
Men man tenker altfor lite på, hva vi eide i Adam, og derfor erkjenner man ikke sitt frafall og arvesyndens vederstyggelighet eller sitt egenmektige, egenvillige og egenkjærlige vesen, man blir bare stående ved det grove utbrudd av synden. For hadde vi alltid Guds bilde og Kristi forbilde for øye, hvor gruelig ville ikke vår indre fordervelse, vår egenvilje, vår egenkjærlighet og vår egennytte forekomme oss som årsaker til forstyrrelse av den fortrolige omgang med Gud og som vi setter vår salighet på spill ved.
Egenviljen og den elendige egenkjærlighet har jo sitt utspring fra det kjødelige sinn, som er fiendskap mot Gud. For elsket vi Gud, så elsket vi også Hans vilje og Hans vei. Men da det onde, egenvillige hjerte ikke er tilfreds med Guds vilje og førelse, så er det jo fullt av fiendtlig motstand, som hindre oss i en fortrolig omgang med Gud og å hvile trygge og salige i Ham. For i sannhet, bare i samme grad som Guds bilde og Kristi sinn, Guds vilje, Guds ære, Guds og Jesu Kristi kjærlighet finnes i vårt hjerte, bare i samme grad kan vi omgås Gud fortrolig og nyte Hans salighet; Men så mye som vi mangler i det første, mangler i også i det annet.
De uomvendte mennesker mangler nå alt, hva det første angår, og kan således heller ikke ha del i det annet. De har nå ikke mer Guds bilde i seg, Men Satans forskrekkelige bilde og sinnelag. Guds vilje og ære ligger dem ikke på hjerte, men de er fulle av egenvilje og egenkjærlighet, og derfor kan de også umulig omgås fortrolig med Gud.
Men de som av hjertet er omvendt til Gud, er visst nok begynnelsesvis fornyet etter Guds bilde, men de finner ennå så mye tilbake hos seg av det gamle kjødelige vesen, av egenkjærlighet og verdenskjærlighet, som vil forstyrre dem i denne omgang.
De vil ikke være stille for Gud eller formøyde med Hans vei og førelser, men klager over all slags nød, når Herren vil rive dem løs fra all vedhenging ved skapningen, fra det som ikke er Ham selv, slik at de alltid må henge hardt ved Ham.
Derfor bør de bruke rett alvor med å døde sitt kjødelige sinn og bli løs fra skapningen, slik at de ikke igjen lar seg ta til fange av den på ny, men tvert imot daglig fornyes i sitt sinns ånd og kommer nærmere det skapte Guds bilde og himmelske liv som var i Adam, da jo alle Guds nådesbevisninger, alle hendelser, som Gud sender oss, enten det nå er sorg eller glede, har det formål, at vi skal bli delaktige i det tapte Guds bilde, bli riktig fortrolige med Gud og for tid og evighet salige.
Til det er vi skapt og for en kort tid satt i denne verden, på det sikter skapningens mål og oppholdelse, dit hen peker alle Guds førelser, alle indre nådevirkninger og alle ytre veier, - nemlig at det som gikk tapt i Adam må bli gjenopprettet.
Under nådemidlenes bruk, under alt det Gud foretar med et menneske, enten Han sender sorg eller glede, retter en troende, - hvis det står vel til med ham, - derfor sitt blikk på, så han må la Gud oppnå sin hensikt med ham, slik at han alltid inderligere må tilegne seg Guds bilde og Kristi sinn.
Det kjæreste er ikke lenger kjært for ham, hvis det ikke kan fremme hans fornyelse etter Guds bilde og Hans fortrolige omgang med Gud eller formere tro, kjærlighet og takksigelse; men det ubehageligste blir kjært og behagelig for ham, når han ser, at Gud gjennom det bare mer og mer vil prege sitt bilde i ham og gjøre ham mer fortrolig med seg, for at han bedre må kjenne, ære og prise Ham.
Hans eneste sorg er, at han i troen må lære Jesus og i Jesus Guds Faderhjerte bedre og bedre å kjenne.
På samme tid begjærer han, at han må bli mer og mer lik Guds hjerte og bilde i en inderlig kjærlighet og hellighet og således også bli mer fortrolig med Ham og bedre beredt for det himmelske, paradisiske liv og få en forsmak på det fortrolige samfunn med Gud i himlene. For jo nærmere vi kommer Guds bilde og sinnelag, som Adam hadde før fallet, desto saligere er vi, eller desto bedre kan vi nyte den etterlengtede salighet i Kristus og føle oss glade ved det.

Fortrolig samfunn, til tross for...
Av C. H. von Bogatzky

Etter syndefallet er ikke noe menneske verken verdig eller skikket til en fortrolig omgang med Gud vår frelser.

Gjennom det ulykkelige syndefall har vi tapt Guds bilde, vår forstand er full av mørke og villfarelse, og vår vilje er full av motstand imot Gud, ja Hans avsagte og argeste fiende, for vårt sinn er kjødelig. Men ”kjødets attrå er fiendskap mot Gud” (Rom. 8,7).
Nå ligger ikke Guds vilje oss på hjertet lenger, men vi søker bare vår egen forfengelige ære, er fulle av egenvilje, syndig egenkjærlighet, elsker ikke Guds veier og derfor heller ikke Gud. I stedet for den skrevne lov og det gudelige sinn i vårt hjerte, finnes det i våre hjerter en motsatt lov, syndens, verdenssinnets og Satanssinnets lov, og vi er ved synden og det kjødelige og fiendtlige sinn helt og aldeles fordervede, kjenner ikke Gud i Hans kjærlighet og kan derfor ikke elske Ham igjen. Derfor finnes det ingen barnlig fortrøstning til Gud og derfor heller ingen fortrolig omgang med Ham, da den barnlige tillit og kjærlighet mangler.
Vi er således verken verdige eller skikket til å omgås med Gud i fortrolighet.
Vi er ikke verdige, for som Hans fiender og Hans hellige lovs overtredere står vi under Guds vrede og forbannelse.
Vi er ikke skikket, for vi kjenner ikke Hans hjerte og har, som ovenfor sagt, ingen tillit til Ham og meget mindre noen kjærlighet. Hvordan kan vi da gå til Ham og tale til Ham med tillit? Og kjenner vi ikke selv vårt hjerte, hvordan kan vi da utgyte det for Ham? Og selv om vi begynner å erfare noe, så føler vi bare mer vår onde samvittighet, som bare vekker opp frykt for Gud, så vi flyr fra Ham, som våre første foreldre gjorde etter syndefallet.
Det er likeså lite hos oss som hos dem en fortrolig omgang med Gud, hvis vi ikke blir omvendt til Gud og fornyet til Hans bilde; for Han blir en ukjent Gud eller en fortærende ild for oss. Det er derfor idel selvbedrag, når uomvendte mennesker innbiller seg, at de omgås med Gud. Med munnen kaller de Ham vel sin kjære Far, men med sitt hjerte er de fjernt fra Ham, ja hater Ham.
Synden, den herskende synd, er skillemuren mellom Gud og oss, da vi i stedet for Guds bilde bærer Satans bilde og har hans djevelske og onde ormesæd liggende i våre hjerter og er blitt så fordervet ved det, at ikke noe dyr av naturen er så svakt som et menneske. Slik beskriver også den salige Johan Arndt det naturlige menneske, at alle onde dyr finnes i det, at det er verre enn dyrene.
Slik forholder det seg også med ethvert naturlig menneske, og man kan ikke tenke nok over, og ta til hjerte det ulykkelige syndefall og den alminnelige fordervelse som stammer fra det.
Men dette må man i en sann anger og bedring erkjenne, ellers kan man ikke rett komme til Kristus og gjennom Ham til Faderen, ei heller bli fortrolig med Gud. Derfor bør vi be til Gud, at Han lar oss få se vårt dype syndefall og fordervelse, slik at vi ved det drives til Kristus og til Faderen.
Dette er den første grunnstein som må legges i hjertet, om man vil ha en fortrolig omgang med Gud. For Guds Ånd må gjennom erkjennelsen av syndefallet og den ennå iboende arvesynd tilintetgjøre all selvtatt trøst og falsk fred. Ellers så eier ikke vårt hjerte noen virkelig tillit eller sann fred, ja et menneske kan umulig komme til det rette kjennskap og den rette fortrolighet med Gud uten omvendelse. Iblant hundrede, ja tusener mennesker er det neppe én som har noen levende kunnskap om syndefallet og den fordervelse som det brakte inn i verden og i hjertene, og derfor kjenner man ikke Kristus som syndeutsletteren, ei heller samfunnet med Ham. For for Kristus, syndervennen, den annen Adam, passer bare de arme, elendige syndere som har erfart på seg selv den første Adams fall, arvesyndens vederstyggelighet og all sin syndeelendighet, ja har erfart det så smertelig, at de ofte knapt kan si eller betro det til noe menneske, men har av den grunn en desto mer fortrolig omgang med Kristus, forteller Ham det og klager sin nød for Ham, fordi Han alene gir trøst og vil og kan opprette, det syndefallet har ødelagt.
Man kunne tenke, at dersom man følte syndefallets følger, arvesynden og den gjørlige synd, dypt nok, så ville denne følelse hindre oss fra den fortrolige omgang med Jesus, vår frelser, og forskrekke oss. Slik ville det også være, hvis Jesus hadde med lutter fullkomne helgener og rettferdige eller hellige engler å gjøre, dersom Han ikke meget mer av Faderen er satt til en frelser for arme syndere for å ta seg av deres sak. Men da dette er sant og hele Kristi embete etter Faderens vilje går ut på det å gjøre syndere salige og å befri dem fra Adams fall og deres egne begåtte synder, så kan og bør enhver botferdig, arm synder omgås fortrolig med Jesus som en frelser for syndere og uten frykt legge alt frem for Ham, også det som man ikke våger å si til noe menneske.
Følgelig bør nettopp følelsen av synden tilskynde oss til en så meget mer fortrolig omgang med Jesus og bør ikke avskrekke oss fra det.

Bønn
Av C. H. von Bogatzky

La oss få erfare vår syndeelendighet og fordervelse, så vi av hjertet må tro, at verken vi eller noe menneske kan hjelpe oss fra det, slik at vi desto mer kan fly hen til deg alene og av deg alene søke all hjelp, overgi oss i ditt skjød og si deg alt, det vi ikke kan si noe menneske, ikke engang vår beste venn. Vårt fall er stort, vår fordervelse dyp, men derfor verken kan eller tør jeg bli borte fra deg, min frelser, men jeg skynder meg desto mer til deg, da du alene kan og vil hjelpe meg. Min fordervelse, så stor den er, er likevel bare en skapnings fordervelse og tar en ende; men din kraft, Herre Jesus, er en allmektig skapers og frelsers makt og altså en uendelig og evig kraft. Derfor roper jeg til deg fra dypet av min elendighet, at du vil la din nådes dyp komme meg til gode.

Alt i Kristus!
Av C. H. von Bogatzky

Jesus har som vår mellommann og stedfortreder gjennom sitt hellige liv, lidelse og død betalt for vårt fall og vårt fiendskap og ved det atter vunnet oss den rettighet å kunne omgås med Gud med fortrolighet.

Ved syndefallet er vi alle skilt og frafalne fra Gud; for våre misgjerninger har gjort skilsmisse mellom oss og vår Gud (Jes. 59,2), og denne tilstand, å være skilt fra Gud, hadde vi måtte forbli i for evig og altså vært evig usalige.
Men den evig nådige og barmhjertige Gud ville dog ikke vite oss atskilte fra seg, men ville gjerne forene oss med seg igjen og gjøre oss salige.
Derfor har Han, da Han så vårt fall, allerede fra evighet av besluttet å bringe oss i samfunn og en fortrolig omgang med seg igjen, ved sin Sønn som mellommann. Derfor lovte Han også straks våre første foreldre, som flyktet fra Ham, å sende sin Sønn, kvinnens ætt, som skulle sønderknuse slangens hode, - og ved det søkte Han atter å lokke deres sky hjerter til seg igjen og virke en barnlig fortrolighet hos dem, slik at de atter igjen kunne omgås Ham som Far.
I tidens fylde, på den bestemte tid, sendte nå også vår Gud sin Sønn i vår menneskelige natur, til vår mellommann, stedfortreder og syndeutsletter, - tilregnet Ham alle våre synder, all vår ulydighet, ja gjorde Ham som ikke visste av synd til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud (bli Guds rettferdighet. Gml. overs.).
Han kastet ikke bare alle våre synder, men også den straff vi burde lidd, på Ham, da Han led døden for oss, den forsmedelige korsets død, og smakte Belials bekker, Guds vrede og all avgrunnens kval, idet Han stred hardt med døden og svettet angstens sved i hagen og til sist på korset følte seg forlatt av Gud og led den aller største lidelse.
Ved det har Han, vår mellommann, godtgjort og betalt for alle våre synder, vår ulydighet, egenvilje, egenære og all den fordervelse som syndefallet har brakt med seg.
Ved det har Han gjenvunnet oss adgang til Gud, så vi med full fortrøstning kan nærme oss Ham og ha samfunn med Ham, om vi ellers vil følge den salighetsordning som er anvist oss.
Vi er av naturen ulydige, men Han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Vi er fulle av egenvilje og helt udigelige til å gjøre Guds vilje; men Jesus har villig utført sin Fars vilje, så Han kunne si: ”Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg” (Joh. 4,34), likesom det og heter i den 40de salme om Ham: ”Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte” (Slm. 40,8-9).
Ved det har Han betalt for vår egenvilje. Vi er fulle av egenkjærlighet, egen ære, stolthet og hovmod: Jesus har påtatt seg tjenerskikkelse, fornedret seg på det dypeste og til sist latt seg korsfeste som en forbannelse og ved det gjort fyllest for vår fordervelige egenkjærlighet, vår forfengelige ære og hovmod.
Slik kommer alt som Han har gjort, oss til gode; for Han har gjort alt for oss, betalt en fullkommen løsepenge for oss hos si Far, gitt sitt eget liv og blod for oss, slik at all verdens synd nå er tilgitt og forsont.
Derfor kan og bør nå enhver synder, hvor store hans synder enn er, hvor fremmed og langt borte fra Gud han enn er, dog omvende seg til Ham og komme til Hans salige samfunn og nyte en fortrolig omgang med Ham. Synden som før var en skille mur mellom synderen og Gud, er nå tatt bort, fred er tilveiebrakt på korset, og den tapte salighet er gjenvunnet. Nå behøver ingen synder, dersom ikke han selv velger det, å gå fortapt og fly bort fra Gud, men han har fri adgang til Kristus når som helst. Hvor store hans synder enn måtte være, så verken bør eller skal de avholde ham fra å søke hen til Jesus. De er allerede kastet på Guds Lam og betalt av Ham, og den betalte løsepenge, Kristi liv og blod, er større enn all verdens synder, således mye større enn et enkelt menneskes synder.
Inngangen til Paradiset var stengt, og den fortrolige omgang med Gud var blitt til en trellaktig frykt for Ham. Men Jesus har ved sin død og blod og hjemgang til Faderen gjenåpnet inngangen til Guds hjerte og hele himmelen for oss, så vi kan synge om det, hva vi synger om Jesu fødsel: ”I dag det lukkes opp en dør til himlens Paradis. Ei står kjeruber der som før, Gud være lov og pris.” For Han har engang gjennom sitt eget blod gått inn i helligdommen og har funnet en evig forløsning, funnet en evig, fullkommen frihet, slik at vi, skjønt vi er syndere, allikevel kan komme Ham rett nær.
Mennesket er visselig av naturen fullt av fiendskap mot Gud og derfor fullt av frykt og redsel og ville evig blitt i denne tilstand; men Gud er kommet mennesket i møte på nytt. Han tenkte på et middel til forsoning, som Han kunne vinne oss nåde og barmhjertighet ved igjen, og likevel behøvde Han ikke å gi opp noe av sin rettferdighet, men stilte den frem for alle. For Han sendte sin Sønn til en soning for våre synder, som ved sin hellige lidelse og død fullkomment oppfylte Guds rettferdighets krav.
Derfor behøver nå ikke et eneste menneske verken å frykte for dom eller for Hans straffende rettferdighet, heller ikke å anse Ham for sin fiende; for Gud ble fullkomment forsonet, da Hans Sønn fullt og helt har betalt alt. For den arme synder oppnår atter et tillitsfullt hjerte til den kjærlighetsrike Gud, når han ser, at Gud ikke vil straffe eller evig fordømme ham, men for hans skyld har straffet sin egen kjære Sønn og gitt Ham hen til et skyldoffer, forlikelse og forsoning for alle hans synder.
Derfor vil Han nå ikke straffe oss mer, dersom vi med troende og botferdig hjerte påberoper oss denne fyllestgjørelse.
I Guds hjerte finnes ikke noe fiendskap, ingen vrede eller unåde mot den arme synder, men det brenner av kjærlighet og lengsel etter å få hjelpe ham for tid og evighet. Slik er det ingen hindring for noen synder å komme til Jesus og gjennom Ham til Faderen. Tenker en rett på dette, så skal det fiendtlige, mistenksomme, fryktaktige og vantro synderhjerte bli forandret fra grunnen av og igjen dradd mot Gud.
Gud vil bringe den arme synder til den overbevisning, at Han atter bør fatte tiltro til Ham og ikke la synden, hvor stor den enn er, avskrekke ham fra å komme til Ham, bli rett fortrolig med Ham og utbe seg alt av Ham.
Slik tenker den arme synder: ”Gud som allerede elsket meg som fiende og da ga sin Sønn hen til soning for mine synder, kan vel ikke nå som en vred dommer hate og straffe meg, når jeg allerede er forsonet. Og da Han nå har forsonet seg selv med meg, tilbyr meg sin forsoning, sin nåde, sitt vennskap og fred samt innbyr meg til seg, så støter Han meg visselig ikke bort, når jeg kommer Jeg behøver vel ikke å fly for Ham, som skynder seg mot meg med all sin nåde og kommer forut for alle mine bønner. Han som har gitt sin Sønn hen i døden for meg, Han vil også gi meg alle ting med Ham, og da behøver jeg bare å åpne min munn, barnlig og tillitsfullt be om alle, endatil de aller største gaver, og være viss på, at ikke noe nektes meg; for det er allerede forut gitt meg i og ved Sønnen, - derfor kalles Han også vårt alt”
Dette er nå grunnen til, at endatil den aller største synder ikke bare tør søke nåde og syndenes forlatelse, men også omgås fortrolig med Gud, la all trellaktig frykt, all mistro og alt fiendskap fare og atter som et barn gå inn og ut i sin Fars hus. Ikke noe annet kan utelukke et menneske derfra enn den motvillige vantro som ikke vil motta den frelse som er vunnet ved Kristus, og heller ikke søke den i den rette orden, gjennom Kristus alene.

Bønn
Av C. H. von Bogatzky

Herre Jesus, du alene har vunnet oss adgang til ditt og din Fars hjerte, slik at vi atter kan nærme oss deg med fortrolighet og tillit; for uten deg ville Gud være en fortærende ild, og vi kunne ikke fatte tillit til Ham; men ved deg, Herre Jesus, har vi fått adgang til Faderen og til den nåde som du har vunnet.
Så la da ditt store forløsningsverk bli oss riktig åpenbart og la våre hjerter bli kraftig påvirket, slik at vi i sannhet tror, at vi ved deg er fullkomment forsonet med Gud, og at din Far har idel fredstanker med oss, at Han ikke er vred lenger, ikke vil staffe oss, ikke handle med oss etter våre synder og gjengjelde oss etter våre misgjerninger, dersom vi bare i botferdighet vender oss til Ham.
Rens ut av vårt hjerte og sinn alt vårt medfødte fiendskap mot deg, all mistro mot og frykt for deg og lokk oss og dra oss, slik at vi, tross våre synder, likevel må gå til deg med all vår elendighet, til deg, vår kjære frelser, og gjennom deg til vår kjære himmelske Far. For du har brutt ned den skillevegg som vi har reist opp mellom deg og oss, ved våre synder, og ryddet av veien alt som vil dra oss fra ditt salige samfunn og fortrolige omgang.
Derfor kommer jeg nå, Herre Jesus, med alle mine synder til deg, alle arme synderes hjelper og frelser, idet du jo er kommet til verden for å kalle syndere til omvendelse, å oppsøke og frelse det som er fortapt. Nå er ditt og din Fars hjerte åpent for alle arme syndere og villig til å anta og høre enhver troende bønn. Nå tillater du oss, ja oppfordrer oss til å bære frem og klage for deg alt det som vi ikke engang kan nevne for noe menneske. Ved det vil du gjøre deg riktig dyrebar og uunnværlig for oss og rikelig erstatte, det vi ellers måtte unnvære i verden.
Lovet være deg, Herre Jesus, at du atter har vunnet oss denne salige frihet, og at du selv lokker og drar på oss, at vi skal komme til deg med alt.
Nå kommer jeg, Herre, på denne din vennlige innbydelse med all min jammer og elendighet. Dra meg enda nærmere til ditt salige samfunn! Gi meg tro og frimodighet, frisk opp og styrk min tillit til deg, slik at jeg ikke lar noen ting stenge adgangen til deg!
Vel må jeg anse mine synder som en vederstyggelighet for deg, da du måtte utstå en slik uutsigelig pine for dem både til legeme og sjel, men la likevel ikke mine mange og store synder bli årsak til, at jeg blir borte fra deg og flyr fra deg i forskrekkelse. La meg tvert imot, jo mer jeg føler synden i det indre i alle onde tanker og ytre i ord og gjerning, desto snarere skynde meg til deg for å klage min nød og få en full forlatelse og tro den fast og sikkert.
Holde meg derfor, Herre Jesus, fast ved deg og la meg bli urokkelig i deg, du som har vunnet meg en slik salig adgang! Ja, la meg bli hos deg, i deg rettferdig og i deg full av fred – for utenfor deg finnes ikke annet enn angst – i deg stille og glad, i deg full av kjærlighet, villig til å vandre etter deg i et oppriktig hjerte, i deg sterk og mektig, i deg tro og vedholdende i å overvinne alt, slik at ikke noe hindrer meg i å nyte ditt samfunn og omgang med deg.
Bind meg derfor fast til deg i de rettferdiges forsamling og hold min sjel i ditt inderlige samfunn til et evig liv. Amen.

Med Kristus til Faderen
Av C. H. von Bogatzky

Når vi føler vårt kjødelige og avguderiske sinn, bør vi først og fremst gå til den Herre Jesus, klage alt for Ham og be om syndenes forlatelse og den rette frihet, så Han selv kan gjøre oss fri fra alt det som hindrer vårt samfunn med Ham.
Det er da først nødvendig, at vi ber om et botferdig og troende sinn og deretter om våre synders forlatelse. For våre synder gjør skilsmisse mellom oss og Gud (Jes. 59,2). Altså må denne skillemur først brytes ned og den tyngste stein, som er syndebyrden, tas bort, slik at vi ikke lenger anser Gud som en vred dommer som vil straffe oss for våre synder, men som en nådig Herre og Far som vil forlate alle våre synder, fordi de er betalt ved Kristi blod.
Synden står alltid i veien og vil stenge oss adgangen til Gud, og den vil helt nekte oss den fortrolige omgang med Gud. Derfor ber også den botferdige sjel, om at Herren ikke vil handle med ham etter hans synder eller betale ham etter hans misgjerninger, men la nåde gå for rett, da Han jo har straffet Kristus i hans sted.
Den botferdige synder bekjenner all sin synd for Gud og erkjenner at hen er verdig til all unåde og straff, men han holder seg til Kristi blod, som er løsepengen for ham, og legger dette frem for Faderen og ber om forlatelse for dette utgytte blods skyld. Han ser ikke noe annet enn synd hos seg og vet ikke av noen egen fortjeneste, egen ære eller verdighet; men han hungrer og tørster etter Kristi rettferdighet og vil bli funnet i Jesus og Hans rettferdighets kledning alene, og det heter derfor alltid i hans sjel: Ingenting kan jeg legge frem for deg, o Gud, annet enn deg, o Jesus, mitt høyeste gode, og dette skal lykkes meg ved ditt dyre blod. Den største rettferdighet ble vunnet meg, da du døde på korset, og derfra har jeg fått den frelsens kledning som min tro i evighet vil stråle i.
Han vet at Gud er en fortærende ild mot alle syndere som står utenfor Kristus, og at ingen kan omgås med Gud i fortrolighet som ikke først er kommet til Kristus. Derfor går den botferdige sjel aller først til Kristus og gjennom Ham til Faderen og ber om nåde. I seg selv er han syndig og elendig, men blir likevel ikke borte, men kommer med alle sine synder, men også med syndeutsletteren og med Hans betalte løsepenge til Faderen og vil alene ved Ham ha nåde og forlatelse.

Bønn
Av C. H. von Bogatzky

Å, min kjære Far! - jeg er vel ikke verdig å kalle deg min Far og å komme til deg; for jeg må jo med den forlorne sønn si: - jeg er ikke lenger verdig å kalles din sønn, da jeg er en ulydig sønn og et frafallent barn,. Men kjære Far, din Sønn, Jesus Kristus, har jo vært deg fullkomment lydig, endatil inn i døden, ja korsets død, som Han har lidd for min ulydighet og mottatt gaver for de frafalne ved. Denne din kjære Sønn har du jo selv fremstilt som en nådestol, mellommann og forløser for meg og vist meg hen til Ham som min eneste rettferdighet, slik at jeg får komme til Ham, motta Ham og høre Ham til.
Du drar meg til Ham, idet du gjennom din hellige lov har vist meg mine synder. I ditt evangelium viser du meg, at jeg ingensteds utenfor din kjære Sønn kan finne frelse, ro og fred; for det er ikke frelse i noen annen, og det er heller ikke noe annet navn gitt blant menneskene som vi kan bli frelst ved. Jeg kommer derfor til din Kjære Sønn med et botferdig, angerfullt og troende hjerte og ber deg, at jeg må få motta Ham og ikke komme med noe annet til deg enn Ham, Hans hellige blod alene.
Gi meg et botferdig og sønderknust hjerte og en sann gudelig anger og bedrøvelse over mine synder, slik at jeg i skamfullhet ydmyker og bøyer meg for deg, av hjertet hater og avskyr alle mine synder, alt avgudisk og egensindig vesen, og blir forandret i hjertet fra grunnen av.
Men gi meg da også en sann, levende tro på din Sønn, og at denne min tro kunne vise sin sannhet og som et verk av deg ved det, at den består i liv og død. Gi meg en tro som hungrer og tørster etter din Sønns rettferdighet og begjærlig søker nåde og syndenes forlatelse. Gi meg en tro som binder meg fast til deg, forener meg inderlig med din Sønn, slik at Han med deg og Den Hellige Ånd må bo og virke i mitt hjerte og tilføre det all nådens fylde.
Legg du selv den rette grunn i mitt hjerte til en fortrolig omgang med deg, slik som den allerede er lagt ved Kristus; for Ham har du gitt oss til en mellommann, for at Han skulle gjenvinne oss en åpen adgang til ditt Faderhjerte. Gjennom Ham alene tør vi komme til deg, og da vil du også nådig anta deg oss, forlate oss våre synder og være vår kjære Gud og Far, som ikke lenger er vred på oss for våre synder, men senker dem alle i havets dyp, ja tenker ikke engang på dem mer, men anser oss i Ham som om vi i hele vårt liv ikke hadde begått én eneste synd, - for du, så lenge vi er i Kristus Jesus, betrakter oss bare i Ham og derfor ikke ser noen synd hos oss mer, men ser alene Kristus, din kjære Sønn.
Kjære Far! – jeg kommer derfor også nå til din nådetrone i Kristus, din kjære Sønn, som du har henvist og dradd meg til. Så anta meg også i nåde i Ham, vend dine øyne bort fra mine synder og se alene på din kjære Sønn og Hans blod som en tilstrekkelig løsepenge for meg.
Dette har du jo en gang for alle antatt som betaling for all verdens synd; ta det nå også som betaling for mine synder. La mitt syndebrev bli utslettet for Hans blods skyld. Jeg formår ikke å bære din vrede og unåde. Gjør med meg, hva du vil, bare du ikke tar din nåde fra meg; ta fra meg, hva du vil, men unn meg å beholde din nåde tilbake, for den alene er min høyeste trøst. La din nåde være så veldig over meg, som himmelen er høy over jorden, og la min synd og overtredelse være så langt fra meg, som øst er fra vest.
Herre Gud, gi meg din nåde, som du allerede har gitt meg den fra evighet, så har jeg din fylde, så har jeg alt. For din nåde er din godhet; den brer seg ut likesom morgenduggen. Den kan ikke nekte meg noe, men den lar seg lett finne, lett bevege og oppfyller hjertets ønske, ja mer enn det ønsker.
Din nåde, o Herre, er en evig nåde, som varer fra evighet til evighet og langt overgår våre synder. La oss så hvile ved denne din nåde alene, feste oss ved det og bli stående i den, ha fred ved den i livet, i døden og under alle lidelser! Amen.

Den sanne omvendelses herlighet
Av C. H. von Bogatzky

Det som skal bevege og oppmuntre oss til å straks underkaste oss den salige ordning, som vi igjen kan omgås fortrolig med Herren igjennom.

Vår Gud har gitt sin Sønn som en mellommann for oss alle, for at vi gjennom Ham atter kan nærme oss Gud og omgås Ham fortrolig. Han har også foreskrevet oss alle en orden som vi skal underkaste oss, om vi igjen vil komme i et salig samfunn med Ham. Han søker også på alle måter å oppmuntre oss til å gå inn under denne salighetsorden, d.e. å omvende oss, så vi kan leve.
Han har sendt sin Sønn, for at vi ved Ham skal komme til Gud, og Han forsikrer oss, at Han straks vil anta oss, om vi bare med botferdige hjerter kommer gjennom Hans Sønn. Han vil ikke forkaste oss, for Han måtte da forkaste sin egen Sønn, som er umulig.
Dette har vi et vakkert eksempel på i den forlorne sønn, hvor kjærlighetsfullt faren tok imot ham. Da faren så ham langt borte, ynkedes han over ham, løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
Sønnen bekjente sine synder og sa: "Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn" (Luk. 15,21). Men faren ville ikke tenke mer på hans synder og men sa til sine tjenere: "Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene" (Luk. 15,22).
Dette burde jo vekke tillit hos alle arme syndere og oppmuntre dem til å komme til Ham og omvende seg med sant botferdig hjerte.
Denne fortelling fremstiller ikke den sanne omvendelse så forskrekkelig som mange mener at den er, og ved det lar seg holde tilbake i synden. For hva er den sanne omvendelse annet enn en tilbakegang til Guds Faderhjerte og til en fortrolig omgang med Gud?
Hvor befant den forlorne sønn seg best, i sitt tidligere syndeliv eller hos sin far, da han igjen vendte seg til ham? Jeg mener hos sin far.
På samme måte går det også en synder som omvender seg til Herren. Hva gir mennesket slipp på, når det vender seg til Gud i bot og bedring? Det overgir ikke noe annet enn syndens slaveri, syndens hårde bånd og lenker og oppnår den sanne frihet. Det overgir ikke noe annet enn denne verdens svinemask og blir delaktig i det fete måltid som Herren bereder til det, og som Han gjør det drukkent av sitt hus' gode ting ved. Det forlater syndens og Satans tjeneste og gir seg i tjeneste hos sin gode, rettmessige Herre og blir Hans eiendom.
Når et menneske omvender seg til Gud, så forlater det jo sin usalige tilstand og vender seg til denne ene, salige Gud, som vi er lykkelige hos, som vi alene finner oss riktig vel hos, og som, fordi Han er en Gud, som er nok i seg selv, også er nok for oss, om vi for Hans skyld også skulle måtte gi avkall på mye i denne verden.
Et menneske som omvender seg, blir fri fra synden som fordømmer ham, mottar forlatelse for den og blir fri fra den onde samvittighet og all trelleaktig frykt, da det nå har fred med Gud og igjen anser Ham som sin kjære Far.
Er ikke dette noe stort og salig? Den omvendte blir også fri de herskende synder, som ofte har såret ham med sine lyster og onde begjæringer, især når det ikke går etter hans egen vilje, og hans ønsker går i en annen retning enn Guds vilje. Hvilken kval har da ikke et armt menneske å utholde, og hvor ofte styrter det seg ikke inn i mange timelige ulykker slik som den forlorne sønn.
Fra alt dette pinlige onde blir et menneske løs og fri og får kraft og styrke, slik at han kan beherske synden og overvinne alt. Og om han enn lenge blir anfektet av mange synder som han må kjempe mot, så vinner han likevel sier og blir vederkveget av Gud og kronet med nåde og barmhjertighet. For enhver tro og alvorlig kamp bringer seier, hver seier en krone, enhver vederkvegelse en fornyet styrke.
Altså er den sanne omvendelse ikke noe så forskrekkelig og medfører heller ikke, som mange mener, sjelemørke og hjertelidelser, men den bevarer tvert imot fra all pine og forskrekkelse, frykt, mørke og lidelser. For synden fører lidelser med seg, men Kristus bringer fred, glede og trøst, når man vender seg til Ham.
Alt dette lærer oss nå, hvor salig den sanne omvendelse og kristendom er, slik at ingen behøver å frykte den. For hva er vel omvendelse annet enn at vi strekker våre hender ut etter det som kan fylle dem og mette vårt hjerte?
Den kan sammenlignes med et skip som løper inn i en trygg havn. Omvendelse er å motta fredsfyrsten i sitt hjerte og hus, en gledesfest, en befrielse fra den tunge syndebyrde, en helbredelse av samvittighetens sår, som ellers ikke kan leges.
For å tale med Luther, så er omvendelsen en salig og velsignelsesrik bedring, som vi befris fra lovens forbannelse, Guds vrede, den onde samvittighets kval og våre herskende syndelysters tummel ved.
Å herlige hjelp! For den skyld bør ingen avholde seg fra den sanne omvendelse, men med Sakkeus skynde seg til Jesus. Jesus mottar ham, så snart han kommer. Også deg vil Han forlate alt og gjøre vel mot i tid og evighet. Han vil trolove seg med deg og omgås deg så fortrolig, at du skal ha nok i Hans samfunn og derfor villig forlate alt.
Er det tungt, ja nesten umulig å forlate synden, forsake verden og gi avkall på det som er kjært for kjødet, så vil Jesus rikelig erstatte deg det alt sammen og gjøre alle ting så vel for deg.

Tilpasset ditt behov!
Av C. H. von Bogatzky

Så uendelig høyere frelseren er enn all skapning, så mye saligere og mer lykkelig skal du finne deg hos Jesus og i Hans omgang.
Hvorfor nøler du, kjære sjel, med å gå ut fra verden og si alt det jordiske farvel for å bli hos Jesus? Finner du deg vel med det skapte og de gaver som Gud har gitt deg, hvor meget mer tilfreds skal du da ikke finne deg hos Skaperen og Giveren; - for Han er all lykksalighets kilde, all sann glede og fornøyelse. Alt godt som de skapte ting eier, har de fra Ham; - derfor må det finnes mer hos Ham enn hos alt som er skapt. Fordi alt godt i skapningen er fra Ham, det høyeste gode, bør de skapte ting fra seg til Ham, slik at du kunne erkjenne Ham som den eneste gode, slik at du betraktet enhver gave som en brudegave, som burde minne deg om brudgommens kjærlighet og desto mer vekke deg til gjenkjærlighet.
Hvis du ikke gjør dette, men bare fester ditt sinn til gavene, så bedriver du avguderi, og da vil din kjærlighet til disse gaver snart forandres til angst og lidelse. Frigjør deg fra alt, slik at du fester deg ved Ham alene, forener deg riktig med Ham, gir Ham ditt hjerte helt og udelt.
Han vil være mer for deg, enn hva du forsaker for Hans skyld. Du overgir skyggen og får selve tingen; - du overgir det skapte og får skaperen; - du overgir det som ofte hindrer deg i samfunnet med Ham, og mottar igjen full frihet til å omgås Ham uhindret og uhindret utføre din tjeneste for Ham, og om dette ditt arbeid vet du, at det "ikke er forgjeves i Herren" (1 Kor. 15, 58), men fører med seg en salig lønn i evigheten, når du der kan tjene Ham i hellighet uavlatelig.
Det du trenger for evigheten blir gitt deg, og bare det tas ifra deg som på noen måte kan stenge deg ute fra den evige salighet. La bare ikke din vanmakt avskrekke deg fra å rive deg løs fra alt og komme til Kristus. Tenk ikke, at det er umulig; - for Jesus selv vil gi deg bedring og tro og gjøre deg fri. Om du enn var bundet med tusener hårde bånd, så skal de likevel engang falle av av seg selv; - for Jesus er mektigere og sterkere enn alt annet. Han vil og skal gjøre også deg fri, endatil fra dine kjæreste skjødesynder og lyster, og innta hele ditt hjerte.

La heller ikke dine mange synder avskrekke deg fra å komme til Jesus og søke nåde og forlatelse; - for Jesus har jo allerede sett alle dine synder og har likevel ikke latt være å elske deg og av kjærlighet gitt seg selv hen i døden for deg, som er Hans fiende. Dine synder ble allerede utslettet og betalt, da den store løsepenge ble frembrakt, og forsoning tilveiebrakt for dine og all verdens synder.
Derfor bør ikke dine synder stå i veien for deg og hindre deg fra å komme til frelseren, men meget mer drive deg til Ham og til å motta den betaling for synden som Han har frembrakt.
Dersom du ikke var noen synder, så behøvde du ikke noen syndsforlatelse eller løsepenge for din synd; - men da du er en elendig og stor synder, og Jesus er den rike og store frelser for alle arme syndere, så passer du for Ham, og Han for deg, på samme måte som en lege og den syke, en rik velgjører og den trengende passer for hverandre.
Jesus kan først da riktig få vise seg som en stor lege og frelser for deg, når du føler deg som en fattig synder og roper og ber Ham om hjelp.

Tenker du, at du ennå ikke erkjenner og hater synden tilstrekkelig, men derimot synes, at du hemmelig elsker den, så la ikke engang det avholde deg fra å komme til Jesus; - for enda mer nødvendig er det for deg å komme.
Jo mindre du føler synden, og jo mer du elsker den, desto farligere er din sjelstilstand, og desto mer nødvendig er det for deg å komme til Jesus og påkalle Ham, at Han må fri deg fra den, gi deg en sann anger og tro, så synden og verden blir bitter for deg.
Hvem annen kan gjøre dette? Gå derfor alltid tilbake til Hans bitre lidelse og død, ta Hans kval og marter, da Han drakk Guds vredes skål, til hjertet. Tenk på, at Han led alt dette for din skyld. Dette skal gjøre synden bitter, og du vil gjøre en rett bot og bedring.
Hvordan kan du bli ved å elske synden, når Jesus gjennom en slik lidelse har måttet bøte for den? Imidlertid må du komme i hu, at vi ikke for vår anger, men for Kristi skyld alene, ved troen, får nåde og syndenes forlatelse.
Men så gir Han deg også så mye anger, som du behøver. Bare be Ham, at Han som er opphøyd til en fyrste og frelser for å gi omvendelse og syndenes forlatelse, også vil gi deg det.

Det fortrolige samfunns grunn
Av C. H. von Bogatzky

Går vi inn under den foreskrevne orden, så blir vi forenet med den treenige Gud og forvisset om Hans nåde. Ved det blir den rette grunn lagt for en fortrolig omgang med Gud.

Gud har allerede fra evighet av lagt den rette grunn til en fortrolig omgang med seg i sitt eget hjerte, da Han allerede fra evighet av har elsket oss og besluttet å sende sin Sønn for gjennom Ham å dra oss nær til seg.
I tidens fylde sendte Han også sin Sønn, og ved sin lidelse vant Han oss den rettighet å atter nærme oss Gud. Men Han har, som vi har sett, foreskrevet oss en ordning som vi må underkaste oss. Vi må nemlig i botferdighet og tro vende oss til Jesus og motta Ham. Gjør vi det så blir vi forent med den treenige Gud og kommer til Hans salige samfunn og til nytelse av alle Hans skatter og gaver, all Hans salighet, og ved det legges grunnen også i vårt hjerte til en fortrolig omgang med Gud.
Så snart vi i botferdighet kommer til Kristus, blir vi Guds barn; - for det heter: "Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger" (Joh. 1,12. Rom. 8,17).
Er vi nå Guds barn og arvinger, så kan vi også omgås Gud barnlig og fortrolig, som barn legge alt i Hans faderskjød og på Hans faderhjerte og si: "Abba, kjære Far!" For vi vet jo, at ingen far kan elske så og dra slik omsorg for sine kjæreste barn, som Gud elsker oss og sørger for oss til legeme og sjel, så som Guds kjærlighet overgår alle menneskers, fars og mors kjærlighet.
Vi kan aldri verken i smått eller stort be nok til denne kjære Far, aldri klage nok all vår nød for Ham. Det kunne muligens bli for mye, om et barn alltid klaget sin nød for sin jordiske far, da han ikke kunne hjelpe i alt; - men vi kan aldri klage vår nød for ofte for den himmelske Far, da det er Hans lyst å høre oss, og vår bønn er en liflig røst for Ham, som det heter: "La meg høre din røst! For din røst er blid" (Høys. 2,14).
Og likesom Han hører på oss med villighet og lyst, slik kan Han også hjelpe oss ut av alle forlegenheter. Derfor skal vi alltid kaste vår sorg på Ham, be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse (Ef. 6,18) og i alle ting la våre bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk (Fil. 4,6).
Vi skal være så visse på, at Gud hører oss i alt, at vi allerede på forhånd takker Ham for bønnhørelsen. Han står alltid ferdig og har hendene fulle for å meddele alle gode gaver; - for Han er jo synderes Far, fra hvem all god og fullkommen gave kommer.
Den som har gitt oss sin Sønn og med Ham de helliges arvelodd i lyset, skal jo også gi oss alt og aldri nekte oss noen god gave verken i åndelige eller timelige ting. Dette må vi barnlig tiltro Ham, for at vi riktig fortrolig kan omgås Ham som et barn omgås en kjærlig far.
Ja, det et barn ikke kan betro sin far og mor, det kan vi si til Ham, som den som alene vil og kan hjelpe oss i alle vanskeligheter. Har nå Faderen tatt oss til sine nådebarn, så kan vi vente oss alt godt fra Hans Faderhjerte, la all vår mistro og hele vår trelleaktige frykt fare og derimot i full tillit betro oss til Hans faderlige kjærlighet og nåde. For hva står i veien for oss eller hindrer oss i det? Skjønt vi er syndige mennesker og frafalne barn, så vet vi jo, at så snart vi troen mottar Kristus, så er vi erklært rettferdige eller rettferdiggjorte fra alle våre synder og eier syndenes forlatelse. For Herren har tilgitt oss alle våre synder og brutt ned syndens skillemur.
Er nå synden forlatt, og all vår straff ettergitt, så behøver vi ikke å frykte for noen ulykke, noen Guds vrede, lovens forbannelse, død og helvete eller noen fiende. Da kan vi i Kristus omgås Gud som vår Far, fordi vår Gud ikke bare for evig har utslettet alle våre synder og lar nå en evig nåde, en evig forlatelse og en evig rettferdighet råde over oss; - men Han vil ikke engang tenke på våre synder, men handle slik med oss, som om Han ikke visste av noen synd, som om vi i hele vårt liv ikke har begått noen synd, men alltid vært Hans kjære barn. Da skal Guds fred herske i vårt hjerte og bevare vårt sinn, ja være sterk som en vannstrøm, likesom Hans rettferdighet er som havets bølger, som skjuler alle våre synder.
Alt dette legger en sikker grunn i vårt hjerte til en fortrolig omgang med Gud, så vi uten noen frykt, men med fortrolighet kan gå inn og ut hos vår kjære Far. For Gud har ikke gitt oss motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd (2 Tim. 1,7) barnekårets Ånd (Rom. 8,15).
Da er vi fri den onde samvittighet, fordi Kristus med et offer for alltid har gjort dem fullkomne som blir helliget (Hebr. 10,14).

Slik har vi nytestamentlige kristne et stort fortrinn fremfor de gammeltestamentlige troende og kan nå omgås Gud meget fortroligere. For ingen synd behøver å stå i veien for oss og hindre oss, idet vi ikke har andre synder, enn de som er betalt, forsonet og forlatte, og som Herren ikke vil straffe oss for.
Derfor er all frykt og nød som vi har pådratt oss ved våre synder, ikke noen straff eller tegn på Guds vrede, men idel nåde og kjærlighet og tjener oss bare til vår evige frelse og salighet.
Vi bør da ikke tenke, når slik nød inntreffer: - nå vil Gud straffe meg og ikke hjelpe meg, ikke vende alt til det beste, for jeg lider bare det mine gjerninger har fortjent. Nei, hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet, idel nåde, frelse og velsignelse for tid og evighet. Alt skal tjene oss til gode, godhet og miskunnhet etterjager oss alle vårt livs dager.
Dette bør jage all tvil på dør og bidra til enn inderligere å befeste vårt samfunn med Gud.

Å, kjære Far, hjelp du meg selv til det gjennom din Hellige Ånd og forklar gjennom Ham ditt faderhjerte for meg, slik at, om jeg er nokså elendig, ditt faderlige hjerte likevel må varme opp mitt. La meg under følelsen av min elendighet og alle slags lidelser få beholde en barnlig fortrøstning til deg og legge frem alt i ditt faderskjød og finne trøst og hjelp hos deg for alt. Amen.

Jesu vedvarende kjærlighet
Av C. H. von Bogatzky

Når vi kommer til Kristus, så tar Han oss til sine brødre, som Paulus sier: "For vi er lemmer på Hans legeme" (Ef. 5,30), av Hans kjød og av Hans ben. Vår frelser vil dra omsorg for oss, likesom vi pleier våre egne lemmer. Han elsker oss langt mer enn vi elsker oss selv, mer enn de ømmeste ektefolk kan elske hverandre; - for deres kjærlighet er bare en skygge av Kristi.
Kristi kjærlighet til oss blir aldri trett av å bære oss under all vår svakhet og sjelens forfallenhet; - for Han har engang båret all vår sykdom og alle våre synder og elsket oss, da vi var fiender.
Når vi er forsonet med Ham og antatt av Ham, så kan vi ikke være så elendige og syke, at Han ikke vil ta seg av oss. Han så våre synder fra evighet, men det avholdt Ham ikke fra, men tvert imot oppmuntret Ham til å gjennom sin død forsone oss og å ved sitt blod kjøpe oss fri og vinne oss til sin brud.
Han så vår elendighet og hjelpeløshet den gang vi fødtes til verden, at vi var urene og født i misgjerning, men Han ynkedes over oss og smykket oss, som det heter hos profeten: "Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg. - Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg den dagen du ble født. Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!" (Esek. 16,5-6).
Nå bør dette jage all vantro og trelleaktig frykt ut av vårt hjerte og legge en rett grunn til en fortrolig omgang med Gud. Ingen brud frykter for sin brudgom, når hun vet med visshet, at han elsker henne og gjerne bærer over med hennes skrøpeligheter.
Men hvor meget mindre behøver ikke den troende sjel å frykte for Jesus, da den troende jo vet, at han er gjenstand for en vedvarende kjærlighet og nåde. Byrden kan nok i lengden bli for tung for et menneske, et menneskes kjærlighet kan ta ende; - men Jesu kjærlighet forblir alltid uforandret.

Han elsker sitt eget i oss!
Av C. H. von Bogatzky

Han, vår frelser, tar seg av oss. selv om våre nærmeste og fortroligste skulle forlate oss; - for Han er ikke som et menneske. Endatil det tålmodigste og mest kjærlighetsrike menneske kan likevel til sist bli trett av en venns forseelser. Men Jesus blir ikke trett av å tilgi, forbarme seg og forlate. Den som befaler oss å forlate vår bror ikke sju ganger, men sju ganger sytti ganger, Han skal også forlate oss våre synder sytti ganger sytti om dagen.
Dersom Han ikke var slik sinnet mot oss, så var vi fortapte; - for vi feiler alltid, og våre feil er ofte store, slik at vi også selv merker dem, og vi vil lett erfare, om vi gir akt på oss selv, at vi ikke kan tenke, tale eller gjøre noe, uten at synden blander seg inn og besmitter det.
Men hvor mange flere er ikke de skjulte feil, og i ethvert fall er arvesynden der, om den enn ikke rører seg. Men en evig, urokkelig og vedvarende forlatelse for våre synder hviler over oss, og en evig rettferdighet er oss vunnet og tilveiebrakt gjennom vår frelser så som vår brudgom.
Smykket og iførte denne rettferdighet, kan vi stå ved Hans høyre side, og Han har et fullt behag i vår skjønnhet, den som Han selv har gitt oss. Han ser ikke noe annet hos oss, enn hva Han forut har gitt oss, sitt blod, sin rettferdighet, som er det skjønneste brudesmykke, og som Han har behag i, da denne Hans rettferdighets kledning helt og aldeles skjuler oss,, slik at Han ikke ser noen plett, men bare det som er herlig og fullkomment.
Ingen engel i himmelen har en slik skjønnhet, en slik prydelse, som en fattig synder har i Kristi rettferdighet. For det er ingen medfødt rettferdighet, men Guds Sønns evige rettferdighet, Ja Faderen har jo gjort Ham til vår rettferdighet. Elsker Han nå seg selv, sin egen rettferdighet, sin egen gave, så elsker Han også oss, når vi er i Ham, fordi Han ser seg selv igjen i oss. Han elsker oss, fordi Han selv har gjort oss behagelige for seg. Våre feil og synder behøver nå ikke å avholde oss fra en fortrolig omgang med Gud, vi behøver ikke å være engstelige, forakte og fryktsomme, slik at freden forstyrres, for vi er fri fra den onde samvittighet, idet vår Herre Jesus ikke tilregner oss noen synd, men skjuler alt med sitt blod og sin rettferdighet. For Han sitter ved Faderens høyre hand, som vår yppersteprest og mellommann, og gjør alle dem salige som kommer til Ham, ber alltid for oss, viser uavlatelig Faderen det blod som Han for vår skyld utgjød, og treder i vårt sted mot alle anklagere, slik at ingen ny skyld føres opp på vår regning,, så lenge vi er i Ham.
Altså kan jeg, tross alle mine brøst og mangler, likevel alltid komme til Jesus og fatte tillit til Ham. For som frelser for arme syndere begjærer Han bare å få være vår sjelelege og tvette oss rene ved sitt blod. Hans tålmodighet holder ut, fordi Han selv har vært fristet og derfor føler en inderlig medlidenhet med oss og kjenner all vår smerte.
Alt dette bør dra mitt hjerte til Ham, slik at jeg omgås riktig fortrolig med Ham, slik at omgangen med Ham kan bli meg kjærere enn alt annet, fordi det alltid er nødvendig for meg å ha Ham til min trofaste frelser og hjelper. For jeg er alltid i nød og trengsel og behøver Hans hjelp og bistand.

Den Hellige Ånds bistand
Av C. H. von Bogatzky

Dersom vi går inn under den guddommelige nådesordning (kommer til Jesus som botferdige syndere), så blir vi Den Hellige Ånds tempel, og Den Hellige Ånd blir gitt oss som vår lærer, trøster, vårt pant og vår besegling og åpner Guds Faderhjerte for oss og forklarer Kristus for oss som vår trofaste venn og brudgom, slik at vi får den forvissning, at vi er Guds barn og arvinger, Jesu Kristi medarvinger, Hans brud, lyst og krone. For Ånden går ut fra Faderen og Sønnen og vet best, hvilken kjærlighet, vennlighet og nåde, og hvilke velsignelsesrike fredstanker Faderen og Sønnen har med oss.
Han åpenbarer det hemmeligste for oss, det som er skjult i Gud Faders og Guds Sønns hjerte, hvordan de alltid tenker på vår frelse og vil gjøre oss vel, hvordan kjærlighetens strømmer flyter inn i vårt hjerte og gir det en evig fred.
Når vi er bedrøvet og engstelige, så skjenker Den Hellige Ånd oss trøst og fred, og derfor har Han jo også navnet Trøsteren.
I den velsignelse som presten uttalte over Israels barn, heter det: "Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred" (4 Mos. 6,26).

Ved denne sin guddommelige trøst og fred, men også gjennom alle sine virkninger og påminnelser gir Den Hellige Ånd vår ånd det vitnesbyrd, at vi er Guds barn og arvinger, likesom det heter hos Paulus: "Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn" (Rom. 8,16). For av den Ånd som bor i oss, vet vi, at vi er og blir i Ham.
Ofte er vårt hjerte så tomt og beklemt, og vi føler oss så elendige og døde, at vi ikke merker Den Hellige Ånds virkninger i oss, slik at vi ofte er nær ved å forsmekte. Når nå atter Den Hellige Ånds virkninger i sjelen lar seg merke, så er enhver virkning noe særdeles stort og et kjennetegn på nåden. Om Han ikke straks skjenker oss glede og liflig fred, men tvert imot straffer og tukter oss, lar en eller annen synd hvile tungt på vårt hjerte, for at vi skal drives til kamp mot den og bønn, så er det likevel et like stort og kostelig kjennetegn. For når vi er i angst og nød, tenker vi, at det ikke finnes noe åndelig godt hos oss; - men gir Den Hellige Ånd seg til kjenne gjennom en eller annen virkning, da er jo dette noe stort og herlig som vi mottar med takksigelse, skjønt vi ennå ikke kan juble over det.
Men Den Hellige Ånd er oss likevel et pant, som vi er beseglet med til forløsningens dag. Og da vil Den Hellige Ånd selv legge en sikker grunnvoll for en fortrolig omgang med Gud; - for gjennom sin trøstefulle tiltale, ved den fred Han gir, og de nådevirkninger Han fremkaller, tar Han bort den trelleaktige frykt og all mistro i hjertet. Han lukker Guds ømme hjerte opp for oss, utgyter Guds kjærlighet i våre sjeler og vekker opp en sann barnlig tillit til Gud og en frimodig bønn, som er hovedsaken i den fortrolige omgang med Gud.
Men nå kan vi ikke uten Den Hellige Ånds hjelp kalle Jesus vår Herre eller Gud vår Far og barnlig påkalle Ham om noe i Jesu navn, dersom ikke Den Hellige Ånd selv lærer oss å si: Abba, kjære Far! Det er Hans egentlige verk og embete, at Han lærer oss denne barnlige bønn, ja Han er den som ber for oss med usigelige sukk, når vi selv ikke vet, hva og hvordan vi skal be.
Nettopp derfor kaller profeten Ham nådens og bønnens Ånd (Sak. 12,19), som lærer oss å be rett, og selv ber i oss og for oss. Da kan vi omgås fortrolig med Gud, når vi har en så stor hjelper i bønnen, en slik mektig bistand, Gud selv.
Når vi er i en trykkende nød, så vi ikke selv formår å be, men bare sukke, så er det en trøst for oss, at andre Guds barn ber for oss. Men hvor mye mer trøstelig er det ikke å vite, at Den Hellige Ånd ber for oss med usigelige sukk og hjelper oss under all vår svakhet. Da ber vi ikke alene, men Den Hellige Ånd ber med og for oss, ja virker selv den rette troens bønn og tar fra oss det engstelige vesen, all vantro og tvil.
Men Den Hellige Ånd ber ikke bare for oss, men Han gir oss også ved sin trøst, ved forvissningen om vårt barnekår det svar, at vår bønn blir hørt, ja allerede er hørt. Det gir oss en full tillit til Gud.
Den Hellige Ånd straffer oss visst nok for våre synder gjennom en daglig anger og bedring, for at vi ikke skal anse synden for noe smått; - men hensikten med denne tukt er ikke å forstyrre vår fortrolige omgang med Gud eller gjøre oss forsagte og forskrekkede; - men i det Han straffer oss og viser oss, hva som er synd, så viser Han oss også straks hen til synderes frelser og tilsier oss trøst og fred og forsikrer oss, at all vår synd er forlatt og utslettet.

Bønn
Av C. H. von Bogatzky

Du Hellige Ånd, sterke Gud, bli alltid hos oss og vik ikke fra oss, om vi synder mot deg, men straff oss straks gjennom din tuktelse, likevel slik, at det må være nådetuktelser og ikke av vrede.
Bøy og ydmyk oss for våre synders skyld. men driv oss straks til Kristus og forklar Ham for oss som den, som har tatt bort synden og frelst og hjulpet oss. Forklar for oss Gud Faders kjærlighet, utgyt den i våre hjerter og rop i oss: Abba, kjære Far!
Lær oss å be barnlig og enfoldig, be for oss under vår svakhet med dine usigelige sukk, når vi ikke vet, hva vi skal be om, eller hvordan vi skal fremføre våre sukk.
Når Satan med alle sine anklagere vil trenge inn i vår samvittighet, engste og forskrekke den, så rop du, Hellige Ånd, med din trøst og la vårt hjerte få en barnlig tillit til vår Gud. Vis oss, at alle våre synder er utslettet, ja ikke engang tilregnet oss, slik at vårt hjerte må få beholde en sann fred og ikke la seg hindre fra barnlig å trede frem for Gud.
Vær og bli vår trøster, slik at vi gjennom din trøstelige tiltale alltid må nærme oss til Gud i all frimodighet og enfoldig tillit og forbli i en bestandig og fortrolig omgang med Ham, slik at det kan bli vår rette glede å holde oss til Gud og ha fortrolighet til Ham. Amen.

Fortrolig omgang, alene ved nåden!
Av C. H. von Bogatzky

Om beskaffenheten av den fortrolige omgang med Gud i alminnelighet, og i særdeleshet hvordan en daglig anger og omvendelse, en stadig aktpågivenhet og troskap mot Åndens tukt hører til den daglige øvelse.

Den fortrolige omgang med Gud og vår frelser er en botferdig og ydmyk, men også en barnlig, tillitsfull, hellig og lydig omgang, hvor man omgås Gud som et barn omgås sin far, en brud sin brudgom.
Gjør man seg skyldig i feil og forseelser, så avber man disse i ydmyk anger og beholder en barnlig fortrolighet og kan med full tillit anbefale Herren alt, tilegne seg Ham med alt, hva Han er og har, hengi seg til Ham og henge fast ved Ham med tro og kjærlighet.
Den troende er forent med Herren på det inderligste, er én ånd med Ham, vandrer derfor alltid for Hans ansikt og streber etter å være til behag for Ham, hører Herrens tale i Ordet og taler igjen med Ham i bønnen.
Dette er alminnelig betraktet beskaffenheten av den fortrolige omgang med Gud.

Nå vil vi også stykkevis ta i betraktning et og annet og aller først merke oss, hvordan den daglige anger og bedring eller den ydmyke erkjennelse av våre synder som et nødvendig stykke hører med til denne fortrolige omgang med Gud. Når en sjel er kommet til Kristus i en sann omvendelse og har fått visshet om nåde og syndenes forlatelse og i sannhet vet, at den er et Guds barn, et Jesu Kristi lem og Den Hellige Ånds tempel, så er grunnen lagt i hjertet til et fortrolig samfunn med Gud.
I en slik omgang med Gud må man alltid øve seg og fortsette med det, så lenge man lever; - for man blir ikke fullkommen med det samme, men man vil erfare, at det især i begynnelsen finnes mange skrøpeligheter. Skal derfor en sjel daglig øve seg i denne omgang, så må den ikke la det bero med en og annen merkbar liflig trøst og forvissning om nåde, men den må trakte etter, at forvissningen blir fastere, slik at Guds fred kan seire i hjertet og bevare dets sinn i Kristus Jesus.
Men det finnes mange fredsforstyrrere som vil berøve et hjerte den sanne fred. Derfor må man strebe etter og anrope Gud om det, at man må lære å kjenne Guds hjerte bedre, hvile i Guds skjød, senke seg aldeles ned i Guds nåde og leve i det som i sitt rette element.
Merker man nå noen uro, frykt, tvil og uvisshet og ved det forstyrres i sin fred, så må man straks undersøke grunnen til det, ransake seg selv og be Herren om, at Han vil hjelpe ut av nøden. Er nå grunnen til en slik frykt og tvil klar, så må vi straks ydmyke oss og bøye oss ned for Herren og søke forlatelse i Jesu blod, men også tro, at alt er forlatt, og at en evig nåde hersker over oss.
Til en fortrolig omgang med Gud hører altså en daglig omvendelse og en ydmyk erkjennelse av våre feil og en daglig tilflukt til Guds nåde i Kristus. Ved det bevares freden med Gud uforstyrret, og vi kan nærme oss vår frelser i fortrolighet og tillit.
Til en fortrolig omgang med Gud hører også, at vi uavlatelig gir akt på Herrens bud, på troens og kjærlighetens bud, slik at vi ser på den korsfestede Jesus, hvordan Han for vår frelses skyld er blitt Guds offerlam.
Videre hører det til, at vi gir akt på Den Hellige Ånds tukt og refselse, slik at, når Den Hellige Ånd lærer oss, hva som er godt og nyttig, advarer, tukter og refser oss, vi da også må vise troskap, være lydige og følge Hans tukt. For Guds ord sier: "Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til Ham" (Slm. 34,9). "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom. 14,17).
Bevarer vi Guds kjærlighet og vennlighet, Hans fred og glede, ikke på kjødelig vis, slik at vi hovmoder oss over det, men i en stille, ydmyk og saktmodig ånd, så skal vi visselig nyte en bestandig fred og bli mer og mer fortrolige med Ham.
Men da det ofte kommer særegne fristelsestider for en troende, og disse sjelden forløper uten mange sår og forseelser, så må man ikke hvile, før man igjen har funnet Guds nådefulle og vennlige ansikt.
Blant fortrolige venner oppstår ofte misforståelser. Den ene kan ha feilet i en eller annen henseende. Men de sanne venner har ingen ro, før de har bekjent sine feil for hverandre og forlatt hverandre dem. Slik skal vi nå meget mer gjøre med vår beste venn, Jesus.
Vi feiler ofte, vi er ikke tro og lydige og merker det ikke straks og avskyr det. Da skjuler Jesus sitt ansikt for oss, unndrar oss den liflige følelse av sin fred og nåde, og hjertet kommer i uro og angst. Kommer så i tillegg fredsforstyrrere og anklagere, Satan og vår vantro, så vil de gjøre Guds faderhjerte mistenkelig for oss og innbille oss, at Gud er vred på oss og vil straffe oss. I slike anfektelser må vi ikke hvile, før vi har rådført oss med Jesus, klaget vår nød for Ham, bekjent vår vantro, søkt og funnet forlatelse i Hans blod. Man skal ikke gå og vente og plage seg med alle slags tanker, heller ikke lytte til anklagerne, men straks i ydmykhet erkjenne sin utroskap og akte Herrens langmodighet for sin eneste salighet og søke all sin frelse i syndenes forlatelse og Guds evige rettferdighet.
Gjør vi dette, da trøster vi oss i sannhet til Hans rettferdighet, da hviler vi ved den uforskyldte nåde alene og vil ikke vite av noe annet enn Guds nåde, barmhjertighet, tålmodighet og langmodighet og den ved vår Herre Jesus Kristus fullbrakte forløsning, så vender også Gud våre forseelser, vår vantro og våre feil til vårt beste.

Vi må derfor ikke, når vi har forsett oss, i uro og angst gå borte fra frelseren; - nei, tvert imot: - jo verre det er fatt med oss, desto viktigere er det å trenge inn i Jesu sår og tro, at Han er synderes frelser, som har det embete å alltid forlate synden og gjøre godt igjen, det som vi med våre synder har gjort ondt. Skynder man seg ikke straks til Jesus, så kommer man fra den ene uro over i den annen og blir full av mistro og frykt for Gud. Man bør straks gå til Jesus, alltid på nytt søke nåde og forlatelse og ikke hvile før man igjen har funnet ro og fred i Jesu sår, slik at man atter igjen barnlig kan nærme seg Ham og omgås fortrolig med Ham.
Likesom fisken lever i vannet og fuglen i luften som i deres rette element, slik må også vi leve i nåden alene, og det står ikke vel til med oss, hvis vi ikke har vår fred i den frie nåde alene.
Likesom en fisk ikke kan leve uten vann, slik kan heller ikke vi leve uten Guds nåde. Derfor er det at vi alltid strekker våre hender ut etter den igjen, når vi synes, at den har unndratt seg oss.

Bønn
Av C. H. von Bogatzky

Herre Jesus, din nåde er min høyeste trøst, jeg begjærer ikke noe annet, Herre, enn din frie nåde. Unn meg den og skjul ikke ditt nådesansikt for meg.
Vis meg, Herre Jesus, hvorfor du så ofte skjuler din nåde for meg. Forlat meg alt etter din barmhjertighets rikdom, la alt være utslettet gjennom ditt blod og la mitt hjerte atter bli stilt tilfreds, for jeg kan ikke gjøre meg tilfreds, ikke leve, om du skjuler ditt nådige ansikt for meg.
Se dog, hvordan jeg er likesom en, som er fordrevet fra freden. Før meg tilbake og gi meg fred og bevar mitt hjerte og sinn, slik at min fred kunne bli som floden, og min rettferdighet som havets bølger.
Jeg er ikke verd din trøst og fred eller noen annen god gave. Men jeg mottar jo din nåde som nåde, for intet og uten noen min egen fortjeneste eller verdighet, likesom barna ikke tenker på noen fortjeneste eller verdighet, men barnlig utber seg og mottar alt av foreldrene. Så gjør da også meg så barnlig og tillitsfull, at jeg alltid mottar, det ditt hjerte og din kjærlighet så gjerne unner meg.
Du vil så gjerne vise meg kjærlighet og hjelpe meg; - for du er den gode hyrde, hvis lyst det er å gjøre godt. Å, min frelser, la det også nå være din lyst å gjøre meg godt, da du en lang tid har latt meg forsmekte uten å føle din nådes søthet. Befri meg mer og mer fra alt som hindrer meg i å alene tørste og hungre etter deg, slik at din fred og vederkvegelse ikke har kunnet utgyte seg i min sjel som en vannstrøm.
Død all lyst som går ut på annet enn deg, og steng alle veier fra mitt hjerte, og la mitt hjerte bare begjære ett, lente etter ett, slik at det alltid heter: - etter deg, Herre, lengter jeg. Amen.

Ved troen på Jesus!
Av C. H. von Bogatzky

Til en rett fortrolig omgang med Gud kreves det, at man lever i Guds Sønns tro og alltid blir funnet i Jesus.

Selv om vi i en daglig bot og bedring gir nøye akt på Åndens tukt og også viser troskap, så går det likevel sjelden av uten forseelser, da vår troskap er meget mangelfull, især i fristelsens stunder.
Ved følelsen av vår fordervelse og skrøpeligheter kan vi aldri være ved godt mot og nyte Guds fred og heller ikke ha noen fortrolig omgang med Gud, hvis vi ikke alltid lever i troen på Jesus som er vår eneste rettferdighet hos Faderen.
Om vi enn er blitt nokså høyt benådet og kraftig forsikret om nåden, så vil likevel vår store elendighet, våre mange skrøpeligheter og mangler forstyrre Guds fred og den barnlige og fortrolige omgang med Jesus, hvis vi ikke lever i Guds Sønns tro og blir i Kristus, selv om vi ikke alltid får føle alle slags søte følelser og rørelser.
Vi kan ikke beskytte oss mot våre fredsforstyrrere, som daglig stormer løs mot oss, så snart vi forser oss, hvis vi ikke, likesom Paulus formaner oss i Ef. 6te kap., fremfor alt bruker troens skjold. Men ved å bruke det kan vi også slukke ut alle ondskapen gloende piler og avvise alle fiender.
Når jeg i det foregående (tidl. kap.) har omtalt, at vi for å beholde fred med Gud alltid må gi akt på Herrens bud, Guds hellige lov, men fremfor alt troens bud, evangeliet, som alltid holder frem for oss det Guds offerlam, hvordan det har båret alle våre synder og deres straff, slik at vi alltid må se på dette Gud lam; - for det har båret nettopp de synder som vi nå lider under, og tatt all straff på seg. Da beholder vi fred. For det heter: "Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred" (Jes. 53,5).
Guds lam er selv vår fred, vår store fred.

- Den fortrolige omgang med Gud er en tillitsfull omgang. Tro og tillit er her hovedsaken. For hva er det som gjør, at mennesker kan omgås fortrolig med hverandre? Nettopp det, at man har tillit til hverandre, er visse på, at man gjensidig elsker hverandre, at begge parter har medlidenhet med hverandre, når man er i nød, tåler hverandres feil og søker å hjelpe hverandre.
Man går da åpent og likefrem og utøser sitt hjerte for sin venn, skjønt den beste og mest fortrolige venn likevel ikke kan hjelpe.
Denne tro på og tillit til Jesus må vi nå i særdeleshet ha, hvis vi vil omgås Ham riktig fortrolig. Synden vil jo alltid gjøre en skillemur mellom oss og vår Gud, men troen bryter ned denne mur; - for troen anser alltid synden for betalt og utslettet, idet den tar løsepengen, Kristi blod, og kommer frem for Faderen med den. Den vet, at synden dermed er utslettet, og at samvittigheten er frigjort fra lovens dom gjennom en daglig bot og tilegnelse av Kristi blod.
Livet i troen på Guds Sønn er det rette liv i Jesu rettferdighet og utelukker aldeles alt eget liv, alt liv i egen rettferdighet og all tillit til noe annet enn Kristus, utelukker all egen fortjeneste og verdighet. For i samme grad som vi stoler på egen gjerning og eget verk, i samme grad vokser også mistilliten til Gud og Kristus, og da mangler det oss mye på en fortrolig omgang med Gud.
En troende gir derfor opp all stoling på sin egen rettferdighet og anser seg alltid som en helt igjennom fordervet og til døden hjemfallen synder og søker ikke i noe annet sin trøst, sin fred, sitt smykke enn i Jesus og Hans fullkomne rettferdighet.
Den troende ser bort fra onde og gode gjerninger, verdighet og uverdighet, ser alene på Jesus, Hans blod, sår og rettferdighet og vil bli behandlet etter det forhold, hvori han stiller seg til Jesus og Hans gjerning i sitt sted. Han vet ikke om noe annet enn Jesus, som er hans eneste rettferdighet for Gud. Han treder alltid frem for Gud som en i seg selv fordømmelsesverdig, naken og blottet synder, som en ugudelig, - men tror på Ham som rettferdiggjør de ugudelige, og blir uavlatelig i Jesus, som er den rettferdighet som Faderen ifører ham, og som Gud selv har gjort ham velbehagelig i. Han treder frem for Gud, idet han skjuler seg i Jesus og dekker seg med Hans rettferdighet, han ser i seg selv ikke noe annet enn synd og død, men i Jesus ikke noe annet enn idel rettferdighet, liv og salighet, idet han sier: I meg selv er jeg vel en arm og fattig synder, i bunn og grunn fordervet av og besmittet med synd; - men i Jesus er jeg ingen synder; - for jeg er iført Hans skjønne rettferdighet og bestenket med Hans dyre blod, slik at ingen syndeplett er udekket, og ingen synd å se.
Jeg er iført min frelsers smukke klær og skrud, som frelseren selv har skjenket meg, og iført dette smykke er jeg både min frelser og min himmelske Far velbehagelig. Alt det Adam har mistet, ja enda mer, har Jesus vunnet meg. Hele Hans frelse er min, hele Hans evige rettferdighet, alle Hans skatter, Hans Ånd, Hans Far, alt, alt er mitt, hva Han er og har, eier jeg, og i denne herlige frelse lever jeg ved troen.

Ved troen på Jesus!
Av C. H. von Bogatzky

Så går hele mitt liv fra tro til tro, ja jeg lever i troen slik, at mitt liv her på jorden allerede er et evig liv, da jeg i troen eier Ham som er den sanne Gud og det evige liv; - for i troen har jeg allerede det evige liv, er allerede salig, er allerede kommet til Sions berg, til det himmelske Jerusalem og de fullendte og salige ånder. Over meg hersker en evig nåde, en evig rettferdighet, en evig forlatelse for alle synder, en evig fred; - for jeg er ikke bare rettferdig for i dag, og har nåde og fred i dag, men ikke i morgen. Nei, Hans godhet og nåde varer fra evighet til evighet, og Hans rettferdighet, fred og fredsforbund holder nok stand, selv om jeg vakler og faller; - for Han er klippen og hjørnesteinen, som også de falne kan reise seg opp på.
Han har mottatt gaver for de frafalne, og Han meddeler alltid på nytt sin kjærlighet og nåde til alle som erkjenner sin trang til den. Han elsket oss som fiender, da vi ennå var uforsonet, hvor meget mer skal Han ikke elske oss nå, da vi allerede er forsonet, er kommet til Ham og gjort delaktige i Hans nåde og forsoning.
Derfor sier også Paulus og med ham enhver troende: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg" (Gal 2, 20).
Det vil si, min tro har å gjøre med Guds Sønns usigelige kjærlighet, hvor høyt Han har elsket meg, ja så høyt, at Han gikk i døden for meg som var Hans fiende. Så lever jeg ved troen i Jesu død, i Jesu liv, i Jesu hjerte. Hans liv er mitt liv, Han er mitt eneste sanne liv, mitt evige liv, og jeg kan aldri dø.
Lovens forbannelse, Guds vrede, dommen, dødens straff kan ikke nå meg. Jeg behøver derfor ikke å fly eller flykte fra Gud, men jeg kan i og ved Jesus omgås med Gud rett barnlig og fortrolig, skjønt jeg ennå er skrøpelig og forser meg ofte, og selv om jeg ikke alltid føler noen liflig trøst i mitt hjerte.
Men min trøst, min fred og adgang til Faderen grunner jeg ikke på mitt ustraffelige liv eller på liflige følelser, men på Kristus alene, som er min Herre og rettferdighet.
Vel med oss, at vi har en slik Herre, som ikke slipper sine skrøpelige og elendige barn, skjønt de har så mye synd hos seg. Dette bør vekke en sann tillit til Jesus hos oss; - for hvordan skulle jeg ikke ha tillit til Jesus, når jeg vet at Han har elsket meg og det så mye, at Han har gitt seg selv hen for meg, og det gjorde Han etter Faderens vilje, som så elsket verden, at Han gav sin eneste Sønn for dens frelse.
Når et menneske viser oss kjærlighet og gir oss et nokså lite bevis på det, så får vi straks fortrolighet og tillit til det. Hvor meget større fortrolighet skulle vi da ikke ha til vår frelser, når vi tenker på, at Jesus har elsket oss som sine fiender og vil elske oss i all evighet, og at alt, hva Han gjør med oss, selv om det er sorg og lidelse Han sender oss, så skjer det dog alt sammen av idel kjærlighet.

Derfor, om vi glemmer alt, sier en dyrebar lærer, så skulle vi likevel ikke glemme det, at Jesus har elsket oss og gitt seg selv, ikke gull og sølv, ikke en hel verden, men seg selv for oss og ved seg selv tatt bort våre synder. Av denne aller viktigste sak, av dette store ord, av dette liflige evangelium skal vår tro alltid nære seg og leve helt og fullt i disse sannheter som i sitt rette element.
Foruten denne stadige trosøvelse for dem som alltid vil være og forbli i Kristi samfunn og ene og alene leve og røre seg i det, så kan vi under følelsen av vår fordervelse ikke et øyeblikk ha fred og aller minst stille vårt hjerte tilfreds, når vi i en eller annen henseende har syndet og også gjør den erfaring, at alt, selv det beste vi gjør er besmittet og besudlet av synd.
Da må vi med Paulus alte alt annet for skrap og bare søke å vinne Kristus og finnes i Ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen (Fil. 3,8-9).
Dette er den rette hovedsak og likesom midtpunktet i hele kristendommen. Det var den store hovedsak for apostelen Paulus, hans største kunst og visdom, nemlig å vinne Kristus og bli funnet i Ham alene.
Slik skal også vi under alle våre beste gjerninger, og så meget mer under våre feil og skrøpeligheter, la oss finne i Kristus og alltid betrakte oss i Ham alene. For Han har allerede i den hellige dåp antatt oss i Kristus, slik at Han ikke ser noe annet hos oss enn Kristus og for Hans skyld elsker oss med den samme kjærlighet, som Han elsker sin egen Sønn med, og med denne uutsigelige kjærlighet elsker Han oss uopphørlig, så lenge vi blir i Ham, og selv om vi ofte gjør oss skyldige i mange skrøpeligheter og feiltrinn.
Dette gjør Han, mens alle våre synder blir dekket med Kristus og Hans rettferdighet, og mens Guds hjerte i Kristus ikke elsker oss mindre, når vi snubler og feiler, enn når vi ikke gjør det, idet Han under alle våre feil elsker oss i Kristus, skjønt Han ikke elsker våre feil, men tvert imot hater dem, likesom vi selv må hate dem. For den evige nåde, syndenes forlatelse og den evige rettferdighet tas ikke fra oss ved våre synder og feil; - men så lenge vi forblir i troen, så lenge vi ennå erkjenner våre feil og søker nåden, så lenge blir vi også rettferdige i Kristus og kjære og behagelige for Ham, skjønt Han ofte må tukte og straffe oss for våre synder, noe som dog skjer av kjærlighet og har den hensikt, at Han rett må få helbrede og rense oss fra det.
Våre synder er og blir synder, som Herren har vederstyggelighet til, og som Han mer og mer vil rense oss fra; - de er i og for seg fordømmelige, slik at vi ikke kan betrakte dem på en lettsindig måte, men må ydmyke oss dypt for deres skyld; - men Herren regner oss dem ikke til fordømmelse, da vi er i Kristus og ikke lever etter kjødet, som Paulus' ord sikter til: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. - som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" (Rom. 8,1 og 4).
Vi må derfor så vel ved våre beste gjerninger som under våre skrøpeligheter, som vi sukker over, allikevel alltid anse oss oss rettferdige og elsket i Kristus og la Ham være den eneste grunn til vår trøst og fred og glede og trøste oss ved vår kjære Herre Kristus alene og Hans fullkomne rettferdighet.
De beste gjerninger er ufullkomne, og vi kan ikke trøste oss med det, såfremt vi ikke betrakter oss i Jesus, som ennå må avtvette oss med sitt blod og dekke alt med sin rettferdighet, endatil det beste hos oss.
Vi kan heller ikke sette noen tillit til våre følelser, for vi har ikke alltid slike; - ofte er de også aldeles kjødelige, ja til og med bedragelige, og ovenpå søte følelser følger ofte det motsatte, slik at vi ikke kan betrakte Guds hjertelag etter vårt hjertes vekslende følelser; - for ved det ville vi ofte forstyrre både vår fred og fortrolige omgang med Gud. Vi må derfor anse oss i Kristus fullkomment rettferdige, kjære og behagelige for Gud, - vi må forøvrig gjøre hvilke som helst erfaringer om vår fordervelse. På samme vis må vi se oss i Kristus, når vi ikke føler annet enn synd og fordervelse eller også virkelig har feilet, så vi må klage vår nød for Herren og søke nåde. Vi er og blir likevel i Kristus, og all vår synd og fordervelse er oss ikke tilregnet som fordømmelige synder, men en evig nåde, en evig forlatelse hviler over oss, og vi er like rettferdige for Gud, så vel når vi har de lifligste følelser av Hans nåde, som når vi har de bitreste følelser av synd og elendighet.
Derfor må vi ved de gode, ja de beste gjerninger, ved de lifligste og de bitreste følelser av vår elendighet og derfor også under alle våre feil og skrøpeligheter, likevel alltid betrakte oss i Kristus alene, slik at vår kjæreste lovsang og vårt valgspråk måtte være: "Jeg er i Kristus!"
I samme grad som vi tilegner oss disse dyrebare sannheter, at vi i Jesus har en evig og full rettferdighet og salighet, i samme grad har vi fred og kan nyte en rett inderlig fortrolig omgang med Gud og vår frelser.

Bønn

Å min frelser, gjør disse herlige ord, disse store ting riktig klare, kraftige og levende for oss og la oss også leve i troen på deg, Som Guds Sønn, som har elsket oss og gitt deg selv for oss.
Akk, utøs ved din Hellige Ånd din Fars kjærlighet i våre hjerter, slik at vi i troen kan senke oss i dette kjærlighetshav og tro, at du elsker oss på det aller inderligste, og at din Far elsker oss med den samme kjærlighet som Han elsker deg med.
La oss derfor alltid bli funnet i deg, ja i deg alene, og aldri ense oss selv annerledes, enn som om vi er i deg. Da kan også din Far elske oss, når Han ikke ser noe annet enn deg i oss. Ser Faderen selv ingen synd hos oss, men har Han skjult dem alle med ditt blod, med din rettferdighet, så gi også oss slike opplyste trosøyne, at vi hos oss elv bare ser deg og ditt blod, ditt skjønne smykke, og behold oss ved det i en bestandig fred, i en glad og rolig samvittighet, i en rett barnlig tillit og fortrolig omgang med deg og din Far, slik at vi med troens skjold og rettferdighetens brynje må kunne beskytte oss slik, at ingen fredsforstyrrere og anklagere må komme til oss og forstyrre vår barnlige, troende og fortrolige omgang med deg.
La oss ikke akte synden og vantroen for ringe, men tross den anse din nåde og rettferdighet for langt større og mektigere enn alle våre synder. Og om vi ikke alltid kan føle en liflig trøst i oss, så la oss sette vår trøst i det, at vi er i deg, i deg er dekket og overkledde, slik at du er Herren vår rettferdighet, og av Faderen selv er gitt oss til det.
La dette være vårt element, som du daglig vil nære og styrke vår tro i, slik at vi rett må leve i denne tro og gå fra tro til tro, slik at vår tillit til deg og din Far ikke må falle bort på grunn av våre skrøpeligheter, og at vi ikke mister vår fortrolighet eller er fryktsomme og bange; - men la oss tvert imot alltid bli barnligere og fortroligere, ja et hjerte, én ånd og én sjel med deg og bannlyse av vårt hjerte all mistillit, all tvil, all trelldomsfrykt og derimot med sann trosfrimodighet senke oss ned i dine sår, i ditt og din Fars hjerte og hvile trygge der. Smykk og pryd oss i troen med ditt blod og din rettferdighet og la oss i denne prydelse og æreskledning gå inn til det evige liv! Amen.
Til det hjelpe du oss, o Jesus, for dine vunders skyld! Amen.

Forsonet ved Kristus!
Av C. H. von Bogatzky

Mennesket, som var skapt i Guds bilde og uten synd, sto før fallet i det inderligste fredens og kjærlighetens samfunn med Gud. For i det guddommelige lys kjente det Gud som den evige kjærlighet og eide et barns fortrolighet og gjenkjærlighet til Ham.
Men gjennom fallet tapte det Guds bilde og viljens hellighet og ble i stedet for et Guds barn en Guds fiende. Ut av denne salige fred falt mennesket inn under Guds vrede og ble som følge av sin bevissthet om sitt frafall og overtredelse og det kjødelige og fiendtlige sinnelag som sprang ut fra det, fullt av frykt og skrekk for Gud og flyr bort fra Ham.
Et slikt hjerte, som er fullt av fiendskap mot Gud og derfor ikke har noen rett barnlig fortrolighet eller noen fred, men er fullt av mistro, vantro, frykt og angst, har alle mennesker av naturen. Dette kan de også i nødens timer erfare, selv om de dog ikke vil tro det.

I denne usalige tilstand måtte vi forbli, om ikke Gud selv, etter sin evige kjærlighet, hadde funnet et middel til å forsone oss med seg igjen, - å anta oss til sine barn og gjøre oss delaktige i sin fred. Men Gud forbarmet seg over oss arme mennesker, og sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse, fremstilte Ham, etter Hans kjødspåtagelse, som en nådestol for alle mennesker og som mellommann og garantist, tilregnet Ham alle verdens synder, som om Han selv skulle ha begått dem, og gjorde Ham, den aller helligste, til synd eller til et syndoffer. Og likesom ypperstepresten i Det Gamle Testamentes tid forbilledlig bekjente folkets synder og la dem på det dyr som var bestemt til forsoningsoffer, slik la den himmelske Far alle menneskers synder på Ham, sin Sønn, og lot Ham som det rette offerlam ofres og dødes for hele verdens synd og ved det forsone alle mennesker med seg.

Om det sier Paulus: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud” (2 Kor. 5,19-21).

Slik har Gud selv tenkt på sin forsoning og vår fred. Men Han lot, gjennom Kristus, ikke bare forsone verden, d.e. alle mennesker, med seg selv og skaffe dem fred igjen, men Han lot også, gjennom Ham og Hans apostler, forkynne denne forsoningen og fred. Ja, Han lot, slik som de anførte ord sier, formane, lokke og be de arme mennesker, at de måtte la seg gjøre delaktige i den forsoning som var skjedd og virkelig la seg forsone med Ham, deres Gud, samt motta Hans nåde og fred.

Gjennom Ham ble det gjort fyllest for alle menneskers synder og for hver og ens især. Alt, alt ble betalt og godtgjort.

Fra denne ervervede salighet og fred skulle eller kunne ikke noe annet utelukke menneskene enn en vedvarende vantro, som de blir i sitt kjødelige sinn ved og således i fiendskap mot Gud og ikke i den rette orden vill motta og ta til seg sin gjenløser og forsoner.

Kom! – for alt er ferdig!
Av C. H. von Bogatzky

Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud. 2 Kor. 5,19-21

Den største synder kan derfor nå motta nåde og fred og behøver ikke å fortvile; for en full nåde er vunnet endog til ham.

Ingen synd kan være så stor og avskyelig, at den ikke kan tilgis den som vil la seg befri fra den; for Kristus har latt seg tilregne endatil den og selv forsont den. Dessuten er ingen synd i og for seg ringe og ubetydelig, men hver enkelt synd er stor, da den er en overtredelse av de hellige Guds bud, og den måtte bli betalt og forsont ved den store løsepenge, Guds egen Sønns blod.

Siden forsoning er skjedd og forlatelse tilveiebrakt, er den ene synd likeså stor den annen. Den i menneskers tanke mest ubetydelige synd har kostet det samme offer som den største, og den største er betalt med samme offer som den minste, og altså kan både den største og den minste bli tilgitt.
Det er for Gud, som gjennom Kristi død er forsont og ved Kristi blods løsepenge tilfredsstilt, nå ganske det samme å forlate en botferdig synder enten ubetydelige eller store synder. Ja, man måtte vel si: Gud tilgir bare store synder, da de alle har kostet Kristi liv og blod, og følgelig er de alle like store.

Om en synd var aldri så avskyelig, aldri så gammel og inngrodd og i sammenligning med andre aldri så stor, så er likevel den hellige yppersteprests blod, som er en løsepenge for all verdens synd, enda mektigere. Og om enn et menneskes synder var tallrike som sanden i havet, så er dette dog det enkelte menneskes syndeskyld. Men nå er hele syndemassen, den store mengde av synd, hele verdens synd, lagt på Guds Sønn, som for syndens skyld er blitt straffet i synderes sted.

Derfor handler nå Gud ikke mer med oss etter våre synder og betaler oss ikke etter våre misgjerninger, dersom vi med botferdig hjerte søker nåde gjennom Jesus Kristus; for Han har handlet med vår mellommann og garantist etter våre synder, og Han har betalt etter våre misgjerning. Av Ham har Gud mottatt full betaling for vår syndegjeld, og Han vil ifølge sin rettferdighet ikke kreve en dobbel betaling, noe som ikke ville være rettferdig og er aldeles utenkelig om den hellige og rettferdige Gud.

Mens Guds rettferdighet nå gjennom Kristus er blitt oppfylt, og alt betalt, så fordrer nettopp denne Hans rettferdighet, at Han tilgir oss alt og ikke mer straffer oss etter våre synder, såfremt vi ikke vil forbli i synden, men med ydmyke og angerfulle hjerter søker forlatelse for Kristi utgytte blods skyld.

Gud er forsont; Gud er forsont med alle i alminnelighet og hver enkelt i særdeleshet. Gud er forsont med den største synder. Gud er forsont med deg og meg. Han tilbyr også enhver sin forsoning, nåde og fred. Ja, Han tilbyr hver og en, deg og meg, den største synder, som leser eller hører dette, sin forsoningsnåde. Han roper til ham: ”La deg forsone med meg! Bli ikke i dine synder, i ditt kjødelige sinn, i ditt fiendskap mot meg, men kom, kom til meg, - men ikke på andre veier enn gjennom min Sønn, din mellommann. Erkjenn dine store og mange synder, og la det smerte deg, at du slik har gjort meg urett, Men fly til min Sønn, som jeg har satt til en nådestol for deg, motta Hans blod som en løsepenge for dine synder og motta Hans rettferdighet som er vunnet for deg. Kom slik til meg og be om nåde og forlatelse, og jeg, jeg vil forlate deg alt, anta deg som mitt barn og gi deg fred og salighet. Jeg vil i evighet ikke tenke mer på dine synder, men utslette dem som en sky og som en tåke samt la dem være langt fra deg som øst er fra vest” (Jes. 44,22. Slm. 103,12).

Søk Gud! – og søk i tide!
Av C. H. von Bogatzky

Se, du menneske! – Gud har gitt deg sin Sønn

Og latt Ham vinne og tilby deg sin fred, likesom englene allerede synger: Fred på jorden.

Kristus lot seg for din skyld plages og martres på Oljeberget og på korset. Han lot seg berøve sitt liv og blod for ved det å stifte fred og forsone deg med Gud. Vil du fremdeles bli ved å vanære Gud? Er det med det du vil vise din takknemlighet mot Ham for det, at Han har gitt deg i sin Sønn? Vil du fremdeles leve i de synder som har kostet Kristus Hans liv og Hans blod? Vil du ikke engang lære å forskrekkes for din synd og anse den for så stor, som den i virkeligheten er, da den jo har kostet Guds Sønn Hans blod? Vil du ikke la den Guds kjærlighet, som har gitt deg sin Sønn, å, vil du ikke la det blod, som Kristus lot utgyte av brennende kjærlighet, bevege deg til å oppgi syndetjenesten og engang si synden og verden farvel?

Se den korsfestede frelser, som for din skyld er blitt menneske, males her for dine øyne; hvordan Han for dine synders skyld påtar seg all slags elendighet, under helvetkval svetter blod, bespottes, hånes, hudstrykes, slås, tornekrones, klager seg over å være forlatt av Gud og til slutt dør en forsmedelig død.

Kan du vel uten dyp smerte og inderlig sorg over dine synder tenke på denne lidelse? Eller vil du bli ved med å korsfeste Kristus på nytt, med dine synder? For enhver synd er en nagle og et spyd, som sårer Ham.

Å, la det da nå være nok for deg, at du hittil har trampet Guds Sønns blod under føttene. Hør opp med å vanære en så kjærlighetsrik Gud! Oppgi syndens og Satans tjeneste og gjør deg ren og fri fra verdens urene vesen! Oppgi ditt kjødelige sinn som er fiendsk imot Gud, når Han tilbyr deg vennskap, nåde og fred. For hvilken hjelp skal vel verden engang kunne gi deg, når du ligger avmektig på din dødsseng? Hvilken trøst kan vel din urettferdighet, din gjerrighet, din jaging etter timelig vinning yte deg, når du helt naken og fattig på alt må forlate denne verden? Til hva kan alle dine skatter, som med så stor iver er søkt eller vunnet, tjene? Hvilke behagelige minner skal vel deres sukk, som du på noen måte har forurettet, fremkalle hos deg i din død? Hvilken ro og fred kan din prakt og ditt hovmod, din vrede og trettesyke da gi deg? Hvilken nytelse kan vel din vellyst, din umåtelighet og yppighet berede deg, når du til sist skal forsmekte av angst?

Såfremt du da ikke lar deg omvende av Herren, kan og skal alt, alt bli idel angst, frykt og forskrekkelse for deg, og du skal ved denne din angst ikke vite noen råd, og heller ikke får du en eneste trøst eller lindring.

Så vend deg da i tide, og det snart, med botferdig hjerte til din frelser og utsett det ikke en stund, da du ikke vet, hvor nær du er ditt livs ende, eller hvor hastig den kan inntreffe.

Ingen annen enn Jesus kan hjelpe deg, redde og vederkvege din sjel.

Men dette kan bare skje da, når du av hjertet lar deg omvende, for evig gir opp syndens tjeneste og søker forlatelse i Jesu sår og blod. Og for at du så mye snarere må skynde deg med å bli fra fra din usalige tilstand og søke nåde, fred og salighet hos Gud, så tenk på, hvilken usalighet det er, om et menneske ikke har fred med Gud, om det ennå er en Guds fiende og står under Hans vrede og unåde, - om den store og allmektige Gud ikke er med, men imot det.

Det samme bevitner også apostelen Peter: ”Gud står de stolte imot,” slik endatil mot alle som lar synden herske over seg og er kjødelig sinnet, - følgelig Guds fiender.

Og likesom Paulus sier: ”Er Gud med oss, hvem kan da være imot oss,” – så må man også på den annen side si: Er Gud imot oss og står imot oss som sine fiender, hvem kan da være med?

Hva hjelper all gunst og nåde hos mennesker oss, om Gud er unådig overfor oss? Hva hjelper all lykke og behagelighet i verden oss, dersom vi ikke eier den største lykke, det høyeste gode, nemlig syndenes forlatelse, nåde og fred? Hva hjelper det oss, om vi må leve med en ond samvittighet og dermed ikke eier en stille, salig og glad samvittighet, som er tvettet i Kristi blod?
Hvor må vi ikke frykte og engstes, når vi tenker på, at nød og død forestår, at vi må dø og deretter stilles frem for dommen, dersom vi ennå ikke har fred med Gud, en frigjort samvittighet og forsikring om syndenes forlatelse og nåde, ikke kan anse Gud som vår kjære forsonte Far i Kristus, men bare som vår dommer og må møte døden og trede frem for dommen og gå uforberedt inn i evigheten med en ond samvittighet.

Overvei dette og skynd deg ut av ditt usalige liv. La ikke djevelen holde deg fanget i sikkerhet lenger, slik at du setter din salighet på spill. –

La ham ikke innbille deg lenger, at man godt kan bli salig, selv om man begår den ene synd etter den annen og lar dem bli herskende, under det påskudd, at det bare er menneskelig svakhet, og man kan og bør ikke ta det så nøye; i den og den alder, i den og den stand, på det og det sted er ikke slikt mulig

Man legger også ofte skylden på sin sinnsbeskaffenhet (temperament), at man overiler seg, hindres ved sin gjerning, sin omsorg for det timelige eller andre omstendigheter i å søke frelsen i Kristus.

Man slår seg til ro i den tanke, at disse hindringer engang vil opphøre, og med det siste sukk skal alt bli godt. Andre er jo mye verre og håper likevel å bli salige.

Dette er Satans tale og røst. Følg ham ikke!

Men Kristi ord lyder: ”Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det” (Luk. 13,24). ”De trenger seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg” (Mt. 11,12).

Der ser du jo hvilket alvor som fordres, og at man ikke kan komme inn gjennom den trange port ved en likegyldig søken eller dårlige innbilninger og utsettelser.

Bli lys!
Av C. H. von Bogatzky

Da sa Gud: Bli lys! l Mos.1,3

"For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter," sier apostelen Paulus (2 Kor. 4,6).
Av naturen er vi helt nedsenket i åndelig mørke, likesom jorden var mørk, før lyset skaptes. Derfor må Gud foreta en ny skapelse hos oss og opplyse oss med sin Ånd gjennom sitt ord.
Prøv deg derfor! Har du blitt en ny skapning, har den nya fødselen skjedd hos deg, har du blitt opplyst av Guds Ånd? Snart forsvinner den først dagen av dette nye år. Hvor snart når du ikke slutten på din livsdag! Om du da ikke har blitt en ny skapning og opplyst av Guds lys, så synker du ned det evige mørket. "Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg" (Ef. 5,14).
O, Gud, opplys meg, slik at jeg i sann botferdighet innser min dårskap og min synd, men også lærer å kjenne din kjærlighet og nåde i Kristus Jesus og tar imot den i troen. La meg alltid vandre i lyset som ett lysets barn. Og når jeg en gang skal gå igjennom dødens mørke dal, la meg ikke da frykte noe ondt, ettersom du er med meg.
La dette nye år bli ett nådens og bønnens år for oss, da vi samler skatter for evigheten. Amen.

Seierherren!
Av C. H. von Bogatzky

Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol. 2,15

Den skjulte gift som gjennomtrenger hele vårt "jeg" og forderver oss er synden.
Hjelp meg å innse og erkjenne dette. Du, Herre Jesus, er den rette legen. Hadde ikke du kommet, så ville hele vårt liv ha vært en stadig død. Men nå er du døden for vår død og livet for vårt liv, for du har gjenløst oss fra helvete og reddet oss fra døden.
O, forbli da i meg og gi meg mer tro, slik at jag stadig fastere kan tro på deg. Fordriv all dødsfrykt, for du livets fyrste lever i meg og har, meg till gode, overvunnet døden og dødsriket. Gi meg nåde til å vokse Hver dag i det nye, åndelige livet, men ikke engstelig bekymre meg om hvordan dette skal skje.
Har du begynt å vinne skikkelse i meg, så skal du også med din gode Hellige Ånd fortsette verket og til slutt fullende meg for det evige livet. Amen.

Form oss, du!
Av C. H. von Bogatzky

Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen. Jes. 64,7

Min Fader, jeg er gjennom troen ditt barn. Du har skapt meg, og uten din bistand er det snart ute med meg. Men du skall ikke la min kropp, som du har skapt, gå under, men oppholde og styrke meg. Visselig er det ofte så med meg, att jeg er som ett kar i ditt hus, som du ikke kan anvende. Av egen kraft kan jeg ikke arbeide og virke til din ære.
O, la meg da i en sann anger innse og erkjenne dette. Ta helt hånd om meg fra denne dag. La meg få være leiren i din hånd, som du arbeider med. Gjør av meg ett hellig og brukbart redskap for din vilje, slik at du også av meg kan bli æret i tid og evighet.
Gi oss alle nåde til en sann omvendelse, slik at vi i fortsettelsen mer sørger for det evige enn for det timelige livet. Amen.

Frykt ikke!
Av C. H. von Bogatzky

Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Frykt ikke, for jeg er med deg. Jeg vil velsigne deg. 1 Mos. 15,1; 26,24

Får den som tror kjenne frykt, selv om han tror? Må han ikke alltid være glad? Svar: Vi ser av den hellige Skrift att Abraham, alle troendes far, og hans folk, ja, t.o.m. Paulus og Johannes i den nye pakts tid også kunne kjenne frykt. Ellers hadde ikke Gud behøvd å si til dem: "Frykt ikke!" Og likevel var deres tro en virkelig tro.
Om frykt og svakhet kommer over oss, så skal vi av den anledningen enda mer la oss drive til ordet og bønnen, ja, till Kristus selv. Vi skal uten å tvile tro at Herren også vil være vårt "skjold" og at "vår lønn skal bli meget stor," ja, tro att Herren alltid skal være med oss og velsigne oss.
Min Frelser, vær du selv vårt "skjold" mot alle våre fiender og hjelp oss å alltid frimodig og seierrikt kjempe imot dem. Hjelp oss også å trofast og med velsignelse arbeida i din vingård, slik at du, når livets aften kommer, også i evighe­ten kan la vår "lønn" bli meget stor. Amen.

Bare tro!
Av C. H. von Bogatzky

Alt er mulig for den som tror. Mrk. 9,23

Alt kommer an på troen. Så mye tro vi har, så mye kraft har vi, og så mye frukt frembringer vi. Ingenting får svekke eller forhindre vår tro, ingen nød utenfra, men heller ikke våre egne synder og forseelser.
Våre mange feil og brister vil visselig gjøre oss motløse og ta ifra oss tilliten till Gud. Men om vi ikke synder på tross, så står alle våre overtredelser, hvor talløse de enn må være, helt og holdent under syndsforlatelsens stadige nåde. De kommer derfor ikke til å utgjøre noe hinder for vår tro, men tvert­ imot drive oss till tro. For den rette tro er jo en tro for fattige syndere, ikke for hellige og fullkomne.
Herre, skriv detta dypt inn i våre hjerter, oss till trøst. Gi oss en rett tro og styrk oss i troens kamp. Amen.

Offer for Gud!
Av C. H. von Bogatzky

Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne. Rom. 12.1-2

Den sanne kristendommen er ikke bare en ytre måte å være og leve på, som veksler og forandres etter de ulike forhold som mennesker lever i- men først og fremst en indre hjerteinnstilling, et nytt sinn i forhold til Gud. Den sanne kristendommen gjør at vi alltid vil bære frem, ikke bare våre legemer, men også våre hjerter, ja, alle vår sjels krefter till et offer for Gud. Vi vil da bare leve for Ham og tjene Ham, ikke bare korte­re stunder, men bli Ham tro inn i døden, slik at vi heller ofrer våre liv enn synder mot Gud.
Min Gud, hvilket offer skal jeg kunna bære fram for deg? Du har jo gjort alt for meg gjennom din Sønn Jesus Kristus. Hjelp meg nå å som takkoffer bære frem meg selv med ånd, legeme og sjel till et levende, hellig og deg velbehaglig offer. Dette er også det offer som jeg vil bære frem alle dager. Amen.

Offer for Gud!
Av C. H. von Bogatzky

Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved Ham! - Enten dere eter eller drikker, eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære! Kol 3, 171 Kor 10, 31

Skal vi gjøre alt i Jesu navn till Guds ære og pris, da får ingenting unntas: ingen tid, ingen plass, ingen omstendighe­ter. Selv når vi eter og drikker, så hører dette med till det som skall gjøres i Jesu navn, till Guds ære.
Hvordan er det nå med deg? Gjør også du alt i Jesu navn og till Guds ære? Hvordan forholder du deg, når du eter og drikker med dine venner eller når du samtaler med mennesker, som du møter?
- Hvor mange synder skulle ikke bli ugjorte i våre hjem og i vår daglige omgang, om Guds ære og Guds vilje virkelig var vårt siktemål og vår bevegelsesgrunn og ikke vår egen ære og vår egen fordel?
Å Herre, hjelp meg, slik at jeg lever i deg og gjør alt det jeg foretar meg i ditt navn, etter din vilje, i din kraft og til din og din Faders ære, slik at jeg kan bære mye frukt i min kristendom.
La alt det vi gjør lykkes vel. Var med oss også under lidelser og forfølgelser for ditt navns skyld. Var fremfor alt med oss i døden og hjelp oss salig igjennom alt.  Amen.

Bevart av Ham!
Av C. H. von Bogatzky

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. Og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg. Joh. 6, 37-39

Min Frelser, selv jeg har blitt gitt til deg av din Far, og derfor kommer jeg til deg. Du skal derfor ikke la meg gå fortapt, ikke kaste meg ut, når jeg kommer. For du har kommet til verden for å frelse oss, ikke for å fordømme og støte oss ut.
Du har også blitt tatt opp till himmelen for å kunne bevare meg som ditt barn og din arving og som et lem på ditt åndelige legeme, som er menigheten, ja, som en dyrebar skatt som din Far har gitt deg.
Derfor skal du helt visst føre meg berget gjennom alle farer og hinder, slik at du en gang skal kunne overlate meg, likesom andre som har blitt gitt deg, til din Far og da kunne si: "Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg." (Hebr.2,13). Amen.