W F Besser

Adgang i Jesu navn!
Av W. F. Besser

For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.

Faderen kan ikke hate dem som elsker Hans Sønn. Hvordan skulle Han kunne annet enn å elske dem som blir ett med Ham i kjærlighet til den elskede!
Ingen skal hindre oss i å gå like til vår Far i himmelen eller skille oss fra den fullkomne gledes kilde i Guds kjærlighet.
"Men ett er føyd til," sier Luther, "det må du også ta med og føye begge deler sammen, ikke sønderrive og forkvakle teksten, ta ett bort og la ett annet stå igjen. For slik sier Han: "Faderen selv elsker dere, - fordi dere tror på meg." For Han vil ikke sette seg slik utenfor, at de skulle be utenfor og uten Ham. Men når vi har den rette mellommann i hjertet og tror, at Han er kommet fra Gud og har utført Faderens befaling, - å ta bort vår synd og død, da kan vi også selv be. For vi behøver ikke enda en Kristus som skal be for oss, men denne ene Kristus er nok, som ved sin bønn har ervervet oss og brakt oss frem." Så langt Luther.
- Likevel er det en art av Kristi forbønn, som de troende, som engang har fått barnerett hos Gud, daglig trenger til: det er den forbønn som den store yppersteprest straks etter i det 17de kapittel ofret til Faderen for sine apostlers og hele sin menighets bevarelse og fullendelse, og som Han til uuttømmelig trøst for sine fortsetter i himmelen - ja, ikke bare fortsetter, men først nå lar strømme riktig kraftig ut, som det heter hos Rambach: "Men nå blir din bønn understøttet av allmakten, da den forherligede menneskehet sitter i fullkommenhetens bolig; nå kan du majestetisk tilintetgjøre Satans anklager, nå taler ditt blod kraftig vår sak."
Hver gang vi ved å synde glir ut av Faderens kjærlighetsarmer, så griper Kristi forbønn etter oss for igjen å løfte oss opp på Faderens skjød, og alle velsignelser som ved Hans offer er ervervet én gang for alle, bli rakt til og gitt oss ved Hans uavbrutte forbønn.
Disiplenes kjærlighet til Jesus var den gang visstnok enda svært ufullkommen, likevel - oppriktig var den. Med sine svake troshender holdt de seg til Ham, så tung og sørgelig Hans tale enn var for dem, - og fordi de holdt fast ved Ham, elsket de Ham. Så rekker Han sine "elskede" sin styrkende Jesushånd igjen og løfter dem vennlig opp til seg, idet Han sammenfatter hele sitt vitnesbyrd, - som er foreholdt troen - om sin person og gjerning i de ord:

Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.

Med disse ord overskuer Herren, idet Han står ved dørterskelen til sin lidelses- og forherligelsestime, hele sin frelsesvei fra himmelen ned til jorden og fra jorden igjen opp til himmelen.
Han gikk ut fra Gud som fra Faderen, som Han var hos i begynnelsen som det evige Ord, som Guds enbårne Sønn, og - drevet av kjærlighetens makt - kom Han til verden som Ordet, som ble kjød, som guddommelig Menneskesønn, verdens liv og lys; igjen forlater Han verden - drevet av den samme kjærlighetsmakt - ved lidelse og død og går til Faderen, som sin forløste menighets opphøyde hode, forherliget med den herlighet som Han hadde fra evighet hos Faderen, som Han utgikk fra.
Som den nedfarne og oppfarne bekjenner menigheten Ham og sammenfatter i denne bekjennelse hele sin trøstefulle tro.
"Tredobbelt," sier J. Gerhard, "er den vei som Kristus har vandret til menneskebarnenes frelse: Kjærlighetens vei, da Han, beveget av uendelig kjærlighet, steg ned fra himmelen til jorden og ble menneske; lydighetens vei, da Han for vår skyld ble sin Far lydig inntil døden på korset; herlighetens vei, da Han, etter å ha fullendt sitt kalls bane, vendte tilbake til Faderen idet Han fór opp til himmelen.

Allerede!
Av W. F. Besser

Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Den som tror på Ham, den, som tror, at Guds enbårne Sønn er gitt hen for ham i dødens og fordømmelsens dom, han "blir ikke dømt" - for det som hos ham er skyldig til dommen, nemlig synden, det er allerede dømt og dødet på Hans kors, som gikk i borgen for oss. Men den som ikke tror, - den, som forsmår den Kristus som er gitt hen for ham, enten fordi han ikke vil være en fattig synder, eller fordi han vil bli ved å være en frekk synder, han er allerede dømt - for Guds vrede og lovens gamle forbannelse blir over ham. Han har felt dommen over seg selv til den evige død ved det, at han har utelukket seg selv fra det evigsalige liv, som alene leves i troen på Guds enbårne Sønns navn.
"Ved den ytterste dom," sier Schemnitz, "vil det ikke behøves noen lang inkvisisjon, - men dommerspråket vil enkelt og likefremt lyde: Fordi du ikke har trodd, derfor er du allerede dømt."
Hva som på den ytterste dag venter de vantro, det bor allerede på jorden i deres sjels øde og mørke, bare at følelsen av den pine, å ikke ha den levende Gud til trøst, vil bli skjerpet og være ublandet, når det ingen avgud og ingen verdens fortryllelse, som sjelen, om så bare for noen minutter, kan tilfredsstille sin kvelende tørst ved, ikke mer er å finne.
- Omvendt: Det som vil gjøre de troende salige i all evighet, det er allerede i tiden deres liv og deres salighet, bare at gleden i Guds kjærlighet i Kristus vil gå over til ublandet fryd, når ikke mer noe annet navn enn Guds enbårne Sønns saliggjørende navn helt og aldeles vil oppfylle de saliges sjeler. - Den som tror, blir frelst - den, som ikke tror blir fordømt - å, hvordan er det mulig at noen ikke tror, ja at bare få tror? Forhen forundret Nikodemus seg over, at mennesket kunne bli født på ny - forstår vi ham ellers rett, så har han nå forundret seg over, hvordan noensinne et menneske ikke kan bli gjenfødt, og hans sjel har spurt: Herre, hvordan kan det gå til, at det finnes slike, som ikke tror og derfor allerede er dømte?

Den kommende åpenbaring
Av W. F. Besser

Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! Luk. 24, 32

Hos disse disipler var altså Herrens lengsel oppfylt: deres hjerter brant, antent av den ild som Han hadde talt om. "Og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent!" (Luk 12, 49).
Men den fakkel som Den Hellige Ånd antente deres hjerter med Kristi kjærlighets ild ved, var Guds ord. Da Ordet ble åpenbart for dem, da de fant Israels frelser i det og kastet de første trosblikk inn i Hans lidelses og Hans oppstandelses hemmelighet, - da de merket, at deres elskede Herre allerede var i herligheten, - da overveldet hellig glede dem, deres hjerter glødet i brennende andakt og flammet opp i fyrig kjærlighet. De erfarte det som bruden sier i Høysangen: "Min sjel var ute av seg selv over Hans ord" (Høys. 5,6).
"Ved denne Hellige Ånds ild, som antentes i hjertet, ved det guddommelige ord," sier Gerhard, "blir våre hjerter løftet opp til Herren, lyser av Guds erkjennelse, brenner av Guds kjærlighet og stråler, renset fra de kjødelige lyster. Likesom ofrene i Det Gamle Testamente ble fortært ved ild ifra himmelen, til en søt duft for Herren, slik springer denne åndelige ild ut av den bønnens inderlighet som er et behagelig offer og røkelse for Herren; likesom Elias fór på ildvogn opp til himmelen, så antenner denne ild en inderlig kjærlighet til Gud i oss og river oss med sin flamme likesom henimot himmelen, slik at vi trakter etter Kristus, som er der oppe, og lengter etter å være hos Ham - for heller ikke disiplene taper Kristus på samme måte av sinn som av øynene, men strekker seg ut med desto mer brennende hjerter, desto mer lengselsfullt etter Ham og taler desto mer ivrig om Ham, jo mer plutselig Han var forsvunnet for deres blikk."

Salige er de som med den bekjennelse: "Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!" tør hilse den Herrens dag, da Han skal sees av alle de oppstandnes opplatte øyne. Nå vandrer vi med Ham på veien, og Han taler med oss gjennom Skriftens ord; der gjelder ennå den pakt for oss: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror" (Joh. 20,29); - men når vårt hjerte bare for hver dag blir mer brennende av kjærlighet og lengsel til Ham, så er det også for oss beskåret en stund, da all blindhet med det dødelige kjøds forheng dras bort fra øyet, slik at det, helbredet for evig for all dunkelhet, skuer den Herre Jesus ansikt til ansikt.
"Evig uforglemmelige timer opplevde disiplene," sier Løhe, "timer, hvis minne Den Hellige Ånd også har aktet det verd å oppbevare for bestandig for menigheten, i det skrevne ord.. Skriften sammenheng med Guds rike måtte da stå klar for deres ånd, og i denne rene, lyse strøm av den guddommelige nådesordning har de vel befunnet seg likesom i himmelen. Vi har bare en stille lengselsfull etterskuen inn i disse for lengst forsvundne tider. En lovprisning av Kristi herlighet, som den gang var forunt disiplene, blir ikke oss til del. Men det vil komme en tid, da vi skal finne erstatning og bli skadesløse for all mangel, for hvert savn, og inneha tilfredsstillelse av vår lengselsfulle attrå; om enn denne tid synes å nærme seg langsomt, vil vi likevel, når den åpenbares, erkjenne hvorfor den drøyde; vi skal si: Din dveling er en iling. Da skal vi også erkjenne Ham som Han er, og vi skal bli som Han er, - også vårt legeme skal være likt Hans forklarede legeme. - Nå fatter vi det ikke, og hvor mye lys det enn går opp for oss av slike betraktninger, - det blir dog allikevel meget dunkelt for oss; vår erkjennelse er likesom en lys sky, som, om den enn er full av lys, likevel skygger. Likevel vet vi nok for å fryde oss i Jesu oppstandelse og i vår egen kommende oppstandelse, og for å rette all vår lengsel, all vår streben dit hen, at vi ikke forsømmer de rettferdiges oppstandelse, men meget mer kan erkjenne hele vårt liv for en "imøtekomming" til oppstandelsen. Vinner vi frem til den, da vil vi ikke bare skue alt i lyset, det som her må forbli dunkelt for oss om de forklarede legemers tilstand, men vi vil i lyset erfare det, erfare det på oss selv, - vil være, leve og vandre som vår Herre og med Ham. Da vil det vel ikke mer gis noen gang til Emmaus, men saligere gang ut og inn av Hans høyt berømte stads porter."

Den urene ånds tilbakevenden!
Av W. F. Besser

Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre trakter og søker hvile. Når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. Og når den kommer dit, finner den det feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv. De går inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første.

Av hvert menneske må den urene ånd fare ut, om det skal bli hjulpet.
Ikke er dette å forstå, som om enhver skulle være legemlig besatt av djevelen, men ethvert naturlig menneske, kjød født av kjød, er i djevelens makt, som Guds finger, som rører ved oss i den hellige dåp, redder oss fra.
- Hva og hvor de tørre trakter, som den urene ånd går gjennom, er, vet vi ikke med sikkerhet. det er tilstrekkelig å vite, i hvilken krok av vårt hjerte han har sneket seg inn; på hvilke andre steder han driver omkring for å tilfredsstille sin lyst til å ødelegge, bekymrer oss ikke. Likevel, la oss tenke på, at i en betydning er et tørt sted for djevelen, ethvert sted som er blitt et blomstrende og med livets vann overgitt sted for Gud.
Når det altså er kommet en stor og alminnelig vekkelse over en menighet, så finnes det mange tørre steder for den urene ånd som er fart ut; han går omkring, men kan ikke komme inn noe sted og finne hvile, for overalt står Jesus i veien for ham. Da skuer han harmfull tilbake på sine tidligere boliger, på de omvendte synderes sjeler, som han frekt kaller sitt hus, hvor han kjenner alle rom nøye, alle ut- og innganger. "Aller helst" sier biskop Leo, "forvandler djevelen seg til en lysets engel og besnærer de sjeler som har unnsluppet ham, i de synder som de før var bundet i, igjen. Han kjenner sine folk og vet å avlure enhver hans svake side." Og se, i et hus finner han døren åpen for seg! For han finner det "ledig."
Den reddede synders øyne hviler med velbehag på den store forandring som har skjedd med ham; han tenker, at det har ingen fare mer, og hører opp med å våke; han finner seg selv så herlig smykket og helt forandret, at han helt overser de forrige fristelser; kort sagt, han er blitt trygg og sikker, lei av den daglige omvendelse. Et slikt smykke passer den urene ånd fortreffelig. Gjennom disse æresporter drar han inn i sitt gamle hus.
Tidligere bodde han der inne og romsterte som han selv ville; nå bærer han seg finere ad; av det kristelige smykke, de edle tanker og den riktige erkjennelse, den ømme følelse og de rene seder hos det menneske som Den Hellige Ånd har besøkt, betjener han seg nå av til det rede, som han ganske hemmelig legger sine egg i. For ikke alene, men med sjufold forsterkning vender den onde ånd tilbake.
Nettopp sju tar han vel med seg, for at de i satanisk forening med hverandre skal forderve dette menneske; tallet sju er forbundets tall.
Disse sju ånder er verre enn ham selv. Verre, så vel fordi de går finere til verks, forkledde som lysets engler, som fordi de holder sterkere ved, idet de forgifter sjelen i dens innerste krefter og forskanser seg der inne.
Til disse ånder hører den svermerånd, som lærer å forakte Guds klare ord og å vende seg til særegne innskytelsers fabler; videre en dyp søvns ånd, som ved den falske trøst, at alt dette vet dere jo allerede, forherder sjelen mot ethvert Guds grep og nåderike dragelser; og endelig antikristens ånd som hever seg over alt, det som heter Gud eller gudstjeneste, ikke bare frekt spottende mot det, men også idet den utgir seg selv for å være Gud, og virker med all slags løgnaktige krefter til forførelse.
Det er et gruelig slektskap med djevlene som tilbakefallet bringer den frafalnes sjel i. De himmelske skytsånder flykter bort, og et selskap fra helvete spiller ball med den fortapte.
- Slike dobbelt dødes frafall pleier ikke å åpenbares plutselig. Senere, etter at de sju har ruget ut deres helvetesegg, blir det verre med det menneske enn før. Ord og gjerninger, sprunget ut av vanvittig hovmod, dyrisk kjødslyst og morderisk hat bryter frem og betegner de urene ånders bolig.
Men slik som det går den enkelte sjel, når den ånd som har fart ut vender tilbake, slik går det også hele folkeslag. Se bare på de folkeslag, hvor Herrens lysestake engang sto, men er blitt støtt bort for deres ubotferdighets skyld! (Og tenk bare i nyere tid, på nazityskland og kommunistregimene i de tidligere kristne land i Europa! Red anm.). Hvilken årvåkenhet og frykt må det da ikke alltid finnes hos de kristne, så de ikke med noen ting på ny skal åpne hjertets herberge for djevelen!

Det er ennå rom!
Av F. W. Besser

Da tjeneren kom tilbake, fortalte han sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.

Nettopp derfor, - fordi Hans kjærlighet er så alvorlig og stor - er også Hans vrede så alvorlig og så stor over dem som forakter Hans kjærlighet. Men nattverdbordet forblir likevel beredt - Han lar det ikke rydde av, hastigere innbyr Han andre gjester - "for Han har beredt allting slik," sier Luther, "at Han må ha folk, som eter, drikker og er glade, om Han så skulle skaffe seg dem av steiner."
Men Han befaler å innby fattige, krøplinger, lamme, blinde, nemlig "tollere og syndere," som vil komme til Jesus, fordi de føler sin fattigdom, lamhet og blindhet og ikke lar seg hindre i å komme av åkere, okser og hustruer.
Til disse gjester skal tjeneren ikke bare si: "Kom!" men han skal også føre dem inn. Jo større synderes trang og villighet er, desto mer inntrengende og alvorlig er den guddommelige kjærlighets imøtekommenhet og arbeide for deres frelse.

Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom.

De arme krøplinger, lamme og blinde hadde latt seg føre inn - det var de åndelig arme - disiplene sammen med den lille hop av Israels folk som hadde sluttet seg til frelseren. Men det var ennå rom ved nattverdbordet.
Jo flere gjester tjeneren fører hjem, desto mer åpner Guds rike nådes rom seg, - og Han unner alle vansmektende en plass ved sitt rike vederkvegelses bord.
Å, min sjel, ta plass ved nattverdbordet, hvor det også er dekket på for deg:

"Så kom da, den som mødig er,
Og hver som engstes komme her -
Hos Ham er fred, hos Ham er ro
For dem som angrer synd og tror."

Over dette Bibelord: "Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom," holdtes liktalen over August H. Francke.
Salige er de tjenere hvis livsløp ligger i disse ord.

Guds søkende kjærlighet
Av W. F. Besser

Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den?

Meningen av denne og den foregående lignelse (om den bortkomne sauen) er en og den samme; begge skal skildre Guds kjærlighet til syndere i Kristus Jesus for oss.
Likevel vil frelseren ved lignelsen om sølvpengen enda mer inntrengende si, hvor mye de fortapte syndere dog ligger Ham på hjertet. For det er klart, at en mann som har hundre sauer, lettere kan tåle tapet av det ene, han har mistet, enn en fattig kvinne tapet av den ene sølvpengen av de ti hun har.
Derfor skildrer også Herren så omstendelig den umake hun gjør seg ved å lete etter den.
I Guds hjerte bor det altså en barmhjertighetsdrift mot syndere, som ligner en fattig kvinnes lengsel, når hun under stor møye leter etter en sølvpenge som er uunnværlig for henne.
Å, gid vi kunne lære, hva det er for en kjærlighet som dag og natt trakter etter oss, og hvor dyrebar vår sjel er aktet hos Gud.
Villfarende sauer, sølvpenger som ligger mistet i støvet,, fortapte i synd og elendighet, det er vår tilstand, - og i denne tilstand er vi gjenstand for den guddommelige søkende kjærlighet.
Akk, hvor kjær har dog ikke Herren menneskenes barn!
- Noen fortolkere mener, at likesom den Herre Jesus Guds Sønn, stilles frem for øynene våre under bildet av hyrden og siden Gud Fader under bildet av en far, som har to sønner, slik skal vi her i kvinnen ha et bilde av Gud Den Hellige Ånd, som jo med all flid både begynner og fullender omvendelsens verk i synderens hjerte, og ikke lar seg avskrekke ved det mørke og urene hjertes gjenstridige natur, akkurat som hos kvinnen, som ikke ved alt det støv, hun måtte innånde ved å feie huset, lar seg avholde fra å lete.
Og det er sant, at også Den Hellige Ånds ømme og sterke, utrettelige og oppofrende kjærlighet skinner oss klart i møte av denne lignelse.

Hans ord står fast!
Av W. F. Besser

Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før det er skjedd alt sammen. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.

Hermed stadfester Herren sin tale og gir oss et særegent pant og tegn på at Hans uforgjengelige ord er sant og visst. Dette tegn er jødenes slekt. Denne slekt, denne onde slekt, som forkastet sin konge, skal ikke då ut.
Det er ikke en ubetydelig omstendighet, at den jødiske slekt like inntil denne dag finnes i verden, så uutslettelig, så ublandet med andre slekter, så kjennelig, så fullkomment i skikkelse av et tegn.
"Se på jødene," sier Naeman, "et folk av idel profeter iblant alle jordens folkeslag og slekter.
Går det en jøde forbi meg, nokså fattig, laset og smussig, nokså nedsunket i list og løgn - jeg har likevel stor respekt for ham, og må hilse den mann og bøye meg - for her er Guds finger, ja, den trofastes og sanndrues røst, og hvor guddommelig, hvor forferdelig, hvor mektig og hvor stor er den ikke! Allerede en Bileam har måttet bevitne det. Den stakkars jøde sier også til meg: "Gud er ikke et menneske så han skulle lyve, heller ikke et menneskebarn så han skulle angre. Skulle han si noe og ikke gjøre det? Skulle han tale og ikke sette det i verk?" (4 Mos. 23,19).
Da Fredrik den Store engang spurte Gellert, hva han syntes om Kristus, svarte denne: "Hva synes deres majestet om Jerusalems ødeleggelse?"
En annen, som fikk det samme spørsmål, sa seg å anføre et slående bevis på sannheten av Bibelens ord, i et eneste ord: "Jødene."

Herren, som bærer alle ting ved sin krafts ord, bærer ved Ordet, som Han har talt i vår tekst, den slekt, som Han selv nedstammer fra etter kjødet, like inntil enden, og ingen menneskelig rådslutning, ingen menneskelig makt vil imot Hans vilje kunne gjøre noe annet av jødeslekten, enn det er. Israels hjelp og redning ligger ved verdens ende. Da skal det bli lys, og Gud vil hjelpe det. Inntil den tid vil enhver jøde, som vi ser, være et tegn og et vitnesbyrd, for oss, om at Jesu ord har og beholder makten, at de er sannferdige, at alt vil komme, som Han har sagt.
Slik besegler den jødiske slekt, som ikke går til grunne, Herrens tilsagn: "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå." Når himmel og jord skal gå til grunne med stort bulder, elementene komme i brann og oppløses, og jorden og alt det som er på den skal brennes opp (2 Pet.3,7,10 - Åp.20,11 - 21,1), da skal Herrens ord leve og lyse i den nye himmel, og på den nye jord med en skrift, hvis bokstaver er virkelighet
Fordi Herren ikke forgår, derfor forgår heller ikke Hans ord - for i Hans ord har vi Ham, Hans liv og Hans Ånd. Vi lever i Hans rike, når vi lever av Hans ord, og vi har mottatt et urokkelig rike, fordi vi tror på dette rikes uforgjengelige ord.
Herrens ord blir til evig tid (1 Pet.1,25). "Hans ord," sier Luther, "gjelder mer for Ham enn himmel og jord, som Han gjennom sitt ord holder oppe."
Å, du dyrebare ord! La oss daglig be, at vi måtte bli lik engelen (forstanderen) for menigheten i Filadelfia, til hvem frelseren lot skrive: "For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn... Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet (det er ordet om korset), vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone" (Åp. 3,8-11).

Herligheten i Hans bortgang
Av W. F. Besser

Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for min Far er større enn jeg.

Sammenhengen mellom disse ord og den foregående tale angir Gerhard slik: "Etter at Herren hittil har erklært, at Hans bortgang, hvis forkynnelse forferdet disiplene, ville være gagnlig for dem, sier Han nå videre, at Hans bortgang vil være ærefull for Ham. Etter at Han har sagt dem, at Hans bortgang ikke er noe tap for dem, tilføyer Han nå, at den er en vinning for Ham. I det foregående trøstet Han disiplene, at de ikke måtte forferdes for deres egen skyld; nå trøster Han dem med, at de ikke må forferdes for Hans skyld."

Odet: "Jeg går bort," hadde disiplene visstnok hørt, og deres hjerte var blitt fylt av bedrøvelse over det, slik at trøsten: "Jeg kommer til dere igjen," vanskelig fant inngang hos dem. Vel hadde de Herren kjær; men de var ennå ikke fullkomne og ennå ikke lutret i kjærligheten. Hadde de elsket Ham åndelig, ikke bare som den mann som etter deres mening skulle forløse Israel, men som den Guds enbårne Sønn som måtte gå inn til sin herlighet gjennom lidelse, da ville de ha gledet seg over, at Han sa: "Jeg går til Faderen;" gledesordet: "til Faderen" ville ha gjennomstrålt og rikelig forsøtet sørgeordet: "jeg går bort," for dem. For hvordan kunne det annet enn å være gledelig for Jesus - og fordi det er det for Ham, så også for dem som har Ham kjær - at Han går til Faderen? Fra tjenerskikkelse til majestet, fra ringhet til høyhet, fra skjensel til ære, fra lidelse til herlighet, hvordan skulle ikke dette være en glederik gang?

I denne sammenheng vil det ord være å forstå, som kaster et klart gledeslys over Sønnens bortgang: "For min Far er større enn jeg."
De lettferdige misbruker dette ord til deres egen forvillelse; men allerede den store lærer Basilius gir å tenke over, hvilken verdighet som må tilhøre den, i hvis munn forsikringen: "Min Far er større enn jeg," har mening og betydning, - en forsikring som ikke er nødvendig for noe menneskebarn.
Luther treffer ordets mening rett: "Jeg går dit hen, sier Han, hvor jeg vil være større enn jeg nå er, nemlig til Faderen. For det rike som jeg skal innta ved Faderens høyre, er over alle ting, og det er bedre, at jeg fra ringheten og svakheten (som Han vandret på jorden i, da Han måtte lide og dø) treder inn i makten og herredømmet, som min Far er i og regjerer i den allmektige majestet. Slik er det riktig talt, om Hans nærværende embete, som Han førte på jorden: "min Far er større enn jeg," ettersom jeg nå er en tjener; men når jeg igjen kommer dit hen til min Far, da skal jeg være større, nemlig så stor som min Far er, - jeg skal herske i like makt og majestet som Han."

- Han som er Gud med Faderen, Ham lik i makt og ære, som vår tekst så kraftig bevitner, Han har i sin fornedrelsesstand gitt avkall på den guddommelige storhet og herlighet og har i sitt kjøds dager ofret bønn og gråt, ropende fra det dype med sterkt skrik til Gud i det høye; men etter at Han er blitt fullendt i lidelsens lydighet, idet Han full av sønnekjærlighet gjorde slik som Faderen hadde befalt Ham, er Han blitt opphøyd til den storhet, som Han som det evige Ord i begynnelsen var hos Gud og var Gud i.
Etter denne sin herliggjørelse lengtet Jesus inderlig, og den rette kjærlighet til Ham måtte ha gjort disiplene til deltagere i Hans glede over Hans herliggjørelse, likesom jo den rette kjærlighet til våre som dør salige og går inn i paradiset, forvandler bedrøvelsen over vårt tap til glede over deres vinning.
Det gis ingen glede, som kan være av så himmelsk smak, som kjærlighetsgleden over, at Jesus er blitt kronet med seier og ære. Kjenner du denne glede? Prøv deg bare, - om du av hele ditt hjerte ber den bønn: "Helliget vorde ditt navn," om det gleder deg, når den bønnhøres!
Elsket vi Gud over alle ting, da skulle Hans navns herliggjørelse ved Hans rikes komme og seier glede oss over alle ting, ikke først og fremst for vår egen salighets skyld, men først og fremst for Guds æres skyld, som triumferer over alle denne verdens fyrstes anslag.

Likevel, om også først og fremst for Jesu skyld, av ren kjærlighet, så dog dernest også for deres egen skyld skule disiplene ha gledet seg over, at Han gikk til sin Far, som er større. For det var også gagnlig for dem, at Menneskesønnens fornedrelse, som Han en liten stund var mindre enn Faderen ved, gikk over til en opphøyelse, ifølge hvilken det er gitt Ham all makt i himmelen og på jorden, for at Han, "som riket tilkommer som Gud, og som fører septeret som menneske," - ved talsmannens sendelse i sine troendes hjerter kan gjøre dem salige og bevare dem i sitt nådes- og fredsrike, inntil de åpenbares med Ham i herlighet.
"Derfor skulle vi trolig glede oss," sier Luther, "og ikke forferdes over Hans bortgang, fordi Han ved det blir en stor, mektig Kristus og også vil gjøre sine stakkars små kristne store."

Herrens velsignelse gjør rik
Av W. F. Besser

De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garnene holdt på å sprenges. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.

"Sølvet er mitt, og gullet er mitt! sier Herren, hærskarenes Gud" (Hag. 2,8). Ham hører også alle fisker til, og Han lar dem gå i garnet til hvem Han vil. Ja, Herrens velsignelse gjør rik. Arbeide må vi, - men velsigne må Gud - hvor Gud ikke legger noe ned, der finner en heller ikke noe, om så hele verden arbeidet seg til døde for det.
"Det ikke er sikkert at de som er lette på foten, vinner løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få seg brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom" (Pred. 9,11). Peter innså nok, at hans anstrengelse ikke hadde utrettet dette, - men Herrens ord og velsignelse hadde gjort det. Hadde han gjort den rike fangst om natten, så ville han ha tilskrevet seg selv det og tenkt, at han ikke trengte noen til det.
Lagsbrødrene i den andre båten så nå, at Peter ikke forgjeves hadde adlydt Herren, og de kunne ta del i den gitte velsignelse: begge båtene fyltes helt, slik at de var nær ved å synke. En arbeider, en annen kommer inn i hans arbeides velsignelse.
Hva ville vel du ha gjort nå, i Peters sted? Hva slags tanker faller deg først inn, når Gud noensinne lar en gjerning lykkes for deg, utover hva du kunne be om eller forstå?

Hør Herrens ord! – nå!
Av W. F. Besser

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Den rike manns sjel har altså den klareste erindring om sitt liv på jorden og om sine brødres liv; han føler at hans tilstand er høsten av hans jordiske utsæd. "Skulle noen," sier Løhe, "ha lyst til å fortolke den nøyaktige og pinende erindring om dette liv som vi finner hos den rike mann, som straff, men derimot nære tvil om også de fromme beholder minnene om det timelige liv, så kan vi overbevise ham og gi et fullt tilfredsstillende bevis for de saliges erindring om dette liv. Er da ikke også Abrahams sjel, som den rike mann taler med, og som taler med den rike mann igjen, en menneskesjel som har gått fra dette livet til hint, ja en fyrste for alle salige sjeler som kommer etter, og som alle andre sjeler samler seg hos? Og denne patriarksjel har ikke bare erindring om sitt eget jordeliv, den har overhodet den klareste innsikt i menneskenes jordiske tilstander. Den har kunnskap om mennesker som har levd på jorden lenge etter den, kunnskap om Moses og profetene; ja, den synes å ha fullkommen underretning ikke bare om deres liv og gjerninger, som var slike fyrster i Guds rike, som Moses og profetene, den kjenner Lasarus' jordeliv, den kjenner den fordømte rike manns jordeliv, den kjenner livet til den rike manns brødre, som ennå er på jorden; den har altså fortløpende kunnskap om det som skjer her. Hvilken sammenheng viser ikke vår tekst, at det finner sted mellom dette og hint liv, hvilken deltagelse blant Guds hellige i hin verden for deres skjebne som ennå kjemper her! Sannelig, med blikket henvendt på denne tekst, er det slett ikke noe vågestykke å strekke den glede som finner sted hos Gud og Hans engler over en synder som omvender seg, ut, også til de fullendte rettferdiges ånder, som ifølge Hebr. 12 bor med de hellige engler i en og samme stad, det himmelske Jerusalem. De, ettersom de selv var syndere, volder en synders omvendelse dem en enda større glede enn selve englene. Og når en meddelelse kan finne sted fra pinens sted til fredens sted, hvorfor skulle ikke da Faderhusets innbyggere stå i samfunn med hverandre og slik fremfor alt kunne kjenne og gjenkjenne hverandre? Hvor langt sikrere grunn for vår tro på et samfunn og et salig samliv imellom de forløste sjeler har vi ikke i denne teksten."
Skjedde brorens bønn i helvete av kjærlighet til de fem brødre på jorden? Da var jo den rike mann ennå ikke fullkomment lik djevelen; for han ønsker at alle mennesker skal komme til hans pines sted. Har han kanskje fryktet for sine forførte brødres bebreidelser i helvete? Kanskje også det; men hovedsakelig var han fylt av bebreidelse og bitterhet imot Gud, av hvis kjærlighet han ennå ikke hadde noen erkjennelse. Abraham forstår meget vel den rike manns mening og sier til ham:

De har Moses og profetene. La dem høre dem!

Mannen, som selv var i pine, ville altså velte all skyld bort fra seg og over på Gud, - på Gud, som han hatet (i alle sine ord nevner han ikke engang Guds navn). Han var ikke blitt tilstrekkelig oppfordret til å gjøre omvendelse; han hadde ikke kunnet ane, at det i evigheten gas en kval lik den han led. Men i dette løy han for seg selv. Han hadde, likesom hans brødre, hatt Guds ord; Moses og profetene, som lever i deres skrifter, hadde vitnet for ham, om det han nå følte i sin nærhet og så i det fjerne; men han hadde bare ikke hørt på dem, han hadde foraktet dem. Og han foraktet sannhetens ord like til denne stund, for:

Han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Nei! Altså ennå det samme forherdede og gjenstridige hjerte, som ikke vil gi Gud rett, men vil mestre Ham og velte skylden over på Ham! Ennå den samme uvitenhet om frelsens vei! Vel bringer han nå ordet omvendelse, som i livet hadde vært ham høyst imot, over sine lepper, men forstår ved omvendelse ikke noe annet enn et nødtvungent middel mot helvetes pine. Og nå skal Gud ha forsømt ham; med Ordets forkynnelse skal ikke noe kunne utrettes! Dersom Lasarus hadde vært oppstanden fra de døde og var kommet i mitt hus, vil han si, da ville jeg ha trodd på himmel og helvete og omvendt meg! Men han lyver, og i hans samvittighet heter det: "Du har ikke villet."

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.

"Skal ikke et folk søke til sin Gud? Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem" (Jes. 8,19-20). Slik er det skjedd; jødene som forakter Moses og profetene, som de har, men ikke hører, de farer vill i mørket. En annen Lasarus er oppstått fra de døde; (Joh. 11,14) da rådslo fariseerne om, hvordan de skulle komme Jesus til livs. Herren selv er oppstått fra de døde; men de vantro forble vantro imot Jonas' tegn, og prestene og saddukeerne ble fortørnet over at apostlene forkynte Jesu oppstandelse fra de døde.
Ordet er oss gitt, et i enhver henseende tilstrekkelig ord; det kan opplyse våre hjerter og i omvendelsens og troens orden gjøre oss salige. Så klart og overbevisende som Guds åpenbaring av sitt ord er for alle hjerter, som er villige til å tro, ville ikke noe budskap som ble brakt av en av de døde være. Og vi har ikke bare Moses og profetene, vi har Guds elskede og høylovede Sønn, som har satt seg ved Majestetens høyre hånd i det høye og har gitt sin menighet lærere som sendes ut med den apostoliske fullmakt: "Den som hører dere, hører meg." Forakter vi dette, den guddommelige prekens ord, så vil ikke Guds kjærlighet tvinge oss. Men ve dem som i pinen må føle og se, hva de vegret seg mot å høre og å tro til salighet.

Til en slutning enda et ord. Det er svært vanlig, at det på denne søndag, da Lasarus blir sendt til oss gjennom ordet, at fattige folk går ut av kirken med den trøst: Gud skje lov, vi vil ikke ende i helvete, for vi lever ikke alle våre dager i herlighet og glede! Men - "Gud kjenner hjertene deres!" Den rike mann i dødsriket har mange "brødre" i sin "fars hus" på jorden. Denne verdens gud har forblindet manges sinn, og bare de hører ikke til hans hus, som i likhet med Lasarus henger ved den levende Gud og sier: "Du, o Gud, er vårt hjertes trøst og vår del evinnelig." Augustin sier: "Den rike mann var fattig i sin rikdom, Lasarus var rik i sin fattigdom; hin (den rike mann) har ikke hans rikdom, men hans fattigdom gjort usalig; denne (Lasarus) har ikke hans fattigdom, men hans rikdom gjort salig."
Bare når Kristus bor i ditt hjerte, kan du bo i det rette, utvalgte lasarett på jorden. Eller, ville englene erkjenne slike for Lasarus' brødre, som vel er fattige og syke, men ikke åndelig fattige og syke, men tvert imot i deres egne tanker er rike og ganske mette og ikke trengende til noen lege? Visselig nei! Helvetes flammer ville fortære deres "fortjeneste." Og du kristenmenneske som gjorde bot og i troen har grepet livet, du flyr fariseernes rikdom! Det er det farligste "purpur" et menneske kan iføre seg, når han tar sin egen rettferdighet utenpå Jesu Kristi fortjenestes kledning og praler med en fullferdig hellighets "kostelige linklede."
La oss bli i de arme synderes lasarett, inntil vi for evig helbredet fra alle sår, blir hentet hjem til Paradiset.

Stå opp av søvne, o min sjel!
Oppvåkn og tenk på enden vel!
Lukk Herrens ord i hjertet inn,
Besvær med synden ei ditt sinn!
Her bliver du ei, men bortgår,
Og visst du høster, som du sår.

Amen.

Kristi herlighets åpenbaring
Av W. F. Besser

Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og Hans disipler trodde på Ham.

Hans herlighet avspeiler seg så vidunderlig skjønt i dette mirakel som gjøres i bryllupet, som forvandler renselsens bad til gledens vin.
Herren har senere mettet hungrige, helbredet syke og oppvakt døde - alt dette herlige åpenbaringer av Hans herlighet! - men i dette første tegn ligger det noe, som de andre undere, selv om samtlige av dem - like til helbredelsen av Malkus' øre - har et vennlig, velsignende ansikt, likevel ikke i samme grad åpenbare, - og som jo ikke skulle mangle hos den, om hvem det heter, at "en slik yppersteprest måtte vi ha," skulle vi ha noen.
Han kunne jo ha sagt: "Når de ikke har noen vin, så la dem drikke vann!" Men vår Jesus handler ikke slik. Han forvandler vann til vin; Han er en husvenn, full av den ømmeste omhu, - Han hjelper brudgommen ut av en forlegenhet, som gjelder hans ære, - Han vil spare ham for den skam, at han skulle måtte si til sine gjester: "Det gjør meg ondt, jeg har ikke mer vin."
Har Han ikke nå gitt oss mot til å ta den fjerde bønn (gi oss i dag vårt daglige brød) i hele den utstrekning som tillegges den i den lange forklaring i vår katekisme?
Dette, den vennligstes vennligste under, styrker det oss ikke i frimodighet til å gjøre, det apostelen sier, nemlig: "i alle ting la våre bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk?"
Er ikke den rike gave av bryllupsgjesten, som selv er den rette brudgom, et tegn for oss på den fylde, som vi med brudesinn skulle motta nåde over nåde av?
Hvilken tro husvenn har ikke ektefolk nå i denne bryllupsgjest fra Kana! Skulle Han skjenke vi i Kana, endatil seks kar, og i deres hus være karrig med å gi brød? Aldri i verden! Til Kanas trøste- og gledesvin står adgangen åpen for ethvert ektepar.
Lokker ikke frelserens eksempel oss til å hjelpe fattige ektefolk? Går den oss ikke til hjerte, den mangel, som avlokket Ham, som er ektestandens venn og verge, Hans første undergjerning?
Likesom overhodet i kristenlivet, slik især i ektestanden åpenbarer Herrens herlighet seg endelig også i det, at Hans gang er det motsatte av verdens gang: denne (verden) gir først det beste som den har, berusende gledesvin, og senere hen mask; - men den Herre Jesus gir til enhver tid gode gaver og det beste til sist.
"Menneskene gir vel først det beste," sier Luther, "deretter det sletteste; men Gud gir først kors og lidelse, deretter ære og salighet. Han virker først en ond samvittighet og gir dårlig vin, ja idel vann, men deretter trøster Han med sine løfter i evangeliet, som evig varer ved."
Skikker Gud ektefolk i de første år av deres ektestand all slags nød og kummer i huset, så skal de holde for visst, at Han har en åpenbaring av sin herlighet i sinne. Når de bare holder seg i ro for Ham, gjør det Han sier, "søker først Guds rike," holder sine hjerte- og huskar i beredskap for Ham, så vil nok Hans time komme, da Han med gledens søte vin skal vederkvege og fryde både sjel og legeme.
Om den tid, da vi skal drikke vintreets frukt med Ham i Hans Fars rike, heter det ennå den dag i dag: "Min time er ennå ikke kommet." Men den skal komme til sist!

"Og Hans disipler trodde på Ham," slik slutter disippelen Johannes denne bryllupshistorie. De hadde nå sett noe av det "større," som Herren hadde lovt deres disippeløyne, og deres tro ble større. Guds engler, de himmelske gartnere, pleide fra nå av deres tros spede vekst, inntil den ble oppfylt med påske- og himmelfartsblomster og med pinsefrukter.
Det er ikke et fremmed uttrykk for noen troende, at Johannes betegner dette, at disiplene ble styrket i troen, med de ord: "De trodde på Ham." Når Herren engang på ny lar oss smake og se, hvor herlig Han er, er det da ikke slik også for oss, som vi tidligere aldri riktig hadde trodd, som om vi først i dag riktig begynte å tro? Ja, kristne står i troen, når de daglig kommer til troen. Dette kaller Paulus: "glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus."

Leiekar?
Av W. F. Besser

Les: Joh.10

Hvem er altså den leiekar, som Herren setter opp i motsetning til seg selv som den gode hyrde? Det må være en, som ikke formår å motstå den fremtrengende ulv og beskytte fårene. Leiekaren flykter, fordi han er leiekar, sier Herren: Han kan ikke annet, fordi han nå engang er leiekar og ikke hyrde. Å flykte er her ingen hyrdesynd, men en leiekaregenskap.

Iblant tyvene og morderne, som står i ulvens, den arrige tyvs og morders tjeneste, skal vi ikke søke leiekaren. Nå var visstnok de fleste, men likevel ikke alle fariseere slike tyver og mordere - en Gamaliel f.eks. hadde ikke i sinne å stjele, røve og myrde, men virkelig etter beste evne, som Moses' ekte disippel, å fø fårene. Men det var umulig for loven å rive synderne ut av dødens svelg. Når ulven kommer, d.e., når djevelen, som har dødens velde, gjør sin rett til synderen gjeldende, da kan lovens gjerninger ikke hjelpe eller beskytte, da må selv Guds mest trofaste leiekar Moses flykte, ja selv om han ville sette sitt liv til for fårene, ville løsepengen bli ham for stor, og han ville omkomme med dem.

Luther rammer det rette, når han sier: "Leiekaren vet bare å forkynne de ti bud, og at man skal gjøre gode gjerninger. Men slik forkynnelse kan likevel ikke trøste eller oppholde lenger, enn inntil djevelen kommer, som ikke spør etter våre gjerninger, vår fyllestgjørelse og vårt liv, men hvor han ikke finner Kristus, der har han vunnet spill, farer frem, sønderriver og fortærer sjeler etter behag, uhindret.

Ja, slike lærere og mestere kan ikke engang hjelpe seg selv, men blir sammen med fårene forskremte og forjagede, så de ikke forstår å holde stand, men blir til sist selv et bytte for fienden, om de ikke lærer noen annen utvei."

Derfor har også Moses selv lært og undervist andre om en annen hjelp, for han har skrevet om Kristus, og Gamaliels store disippel (Paulus) har til gagns erfart, hva leiekaren formår og ikke formår, og er løpt i den gode hyrdes armer for å bli et får av Hans gressgangs hjord og en hyrde for Hans får. Herren vil la alle redelige leiekarer finne Paulus' vei. Men "disse er få," sier Luther, "likeså få nå, som den gang blant jødene." Men Han hjelper alle, som ved Hans nåde er hyrder og ikke leiekarer, så de må finnes tro, når det nå gjelder å møte ulven!

Ingenting er mer bedrøvelig, enn når hyrder bærer seg ad som ikke hyrder og, i stedet for med den gode hyrdes makt og myndighet å dra frem mot ulvens angrep, synker tilbake i leiekarens avmakt.

Navnet Jesus!
Av W. F. Besser

...fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv.

På den åttende dag av sitt jordeliv trådte Han altså høytidelig inn i det embete, som Han 33 år igjennom med bønner og ydmyke begjæringer, med sterkt rop og tårer har forvaltet, for at Han "fullendt" i lydigheten, fullkommen ble det som Han ved omskjærelsen hadde påtatt seg - å i evighet være " opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham."

"Døden på korset, den blodige, smerterike, er den store utgang på den lydighet som det hellige barn begynner med omskjærelsens bloddråper og smerter," sier Løhe.

St. Augustin bruker en vakker lignelse og sier: "Den Herre Jesus går frem på kjøpmanns vis. Han var kommet til verden for å løskjøpe oss fra den evige fordømmelse - ikke med gull eller sølv, men med sitt eget dyrebare blod. I dag gir Han allerede straks de første blodsdråper på handelen for våre sjeler - på korset betaler Han siden den fulle pris."

Dette Hans embete, Hans forløsningsverk, alt hva Han har gjort og lidd for oss, er innbefattet i det navn, som ved omskjærelsen ble tillagt Ham, - i navnet Jesus, - som det ble nevnt av engelen, før Han ble unnfanget i mors liv, for at det som står skrevet skulle oppfylles: "Herren har kalt meg fra mors liv av." Jes.49,1.

Vår frelser heter Jesus, det er hjelper, redder, saliggjører, og Jesus er hva Han heter. Hans navn betegner Hans vesen. Han har brakt alt det i stand og virkelig gjort det som Hans navn gir løfte om: Han har frelst sitt folk fra deres synder. Om dette navn forkynner Peter: "...det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved."

Nå har vår Gud et navn som uten frykt kan påkalles av oss syndere, nå gjelder det rett salig hva Skriften sier: "Herrens navn er et fast tårn - til det løper den rettferdige - rettferdig ved Ham, som for sitt navns skyld gjør de urettferdige rettferdige - og blir berget (skjermet)."

Hva en synder har i dette navnet, Jesus, det kan man ane, når man minnes de ord som Herren en gang sa til Paulus, da han ennå var den fnysende Saulus: "Jeg er Jesus, Ham du forfølger!" Da smeltet det hårde hjerte. Jeg er Jesus! Denne kjærlighet seiret. Med navnet Jesus vil vi engang hilse Herren, for i dette navn er Han blitt opphøyet. Da vil vi for Hans åsyn, i salig beskuelse erfare, "at dette navn som under Hans fornedrelse har vært et vitnesbyrd om Hans skjulte herlighet, etter Hans seier er blitt den søteste lovsang for Hans person og Hans gjerning, den ringeste, men samtidig den største takkesalme av den menneskehet som Han har frelst fra deres synder."

- Enda en historie om det dyrebare Jesu navn. Da en gang en, som i en mørk tid hadde vitnet om Jesus (Gellert), lå på sitt dødsleie, ba han sine venner, at, om han ellers ikke kunne ta til seg noe, om man bare ville nevne frelserens navn for ham. Dette skulle nok gi ham kraft og vederkvegelse. Denne mann har forstått hva som ligger i navnet Jesus.

Omvendelse fra hykleriet!
Av W. F. Besser

Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.

"Egenkjærlighet og selviskhet," sier Heubner, "gjør uforsonlig." Egenkjærligheten er som et forstørrelsesglass: ser man igjennom det fra den ene side, forstørrer det alt, nemlig hos andre; men ser man igjennom det fra den andre siden, forminsker det, nemlig hos oss selv." I Scethe i Egypt talte de troende som var forsamlet en gang meget med hverandre om andres feil. Lenge tidde den gamle fader Pior, men endelig gikk han ut og fylte en sekk med sand, la den på ryggen sin, men bar litt sand i en liten kurv foran seg. Slik trådte han inn til brødrene igjen, som spurte ham hva dette skulle bety. "Sekken på min rygg," svarte han, "er mine egne synder. Jeg har lagt dem på min rygg, fordi jeg helst ikke ser dem; men derimot bærer jeg mine brødres feil foran meg, for det volder meg glede å se dem."
Å, Herren forvandle våre vidt speidende øyne og vende deres synskraft innad!
Det er bedrøvelig, at vi har bjelker i øyet, som, som Luther sier, "som er så store at man kan gjøre svinetroer av dem," og allikevel gå på jakt etter flisen i våre brødres øyne på hyklerens vis, som om vår iver gjaldt synden, den vi dog lett tåler hos oss selv. Å, om vi nå så mindre på det som mishager oss hos andre, enn på det som hos oss mishager den store Gud!
Så vi rett, da ville vi erkjenne, at den tilbøyelighet til å dømme, og det å dømme uten smerte, nettopp er den verste bjelke i vårt eget øye. Først når det ved nåden er lykkes oss å dra hovmodets og skadefrohetens bjelke ut av vårt øye og i enfoldig, usminket kjærlighet å se vår bror i øyet, først da er vi i stand til å dra flisen ut av dette broderøye, å hjelpe ham tilrette med en saktmodig ånd. Med forsiktig øm hånd og ikke med voldsom hånd må vi gripe inn i hans øye. "Se først til, hvordan du kan dra bjelken ut: så går lyset opp for deg, dine øyne blir opplatte; deretter må du se til å forbedre og lege din brors syn."