Tilbake

 

De fortaptes Herre!

Av A. H. Francke

 

Guds råd sikter mer på det innvortes enn det utvortes, og iblant de utvortes Sions døtre, d.e., iblant de sjeler som vil regnes til Guds folk, ser Guds Ånd i særdeleshet på de fattige i ånden, på dem som sørger over deres synder og dype fordervelse, og på dem som gråter over all den elendighet, som de er stedt i ved syndefallet.

Til dem sier Han, at de skal fryde seg og være glade i deres armod og bedrøvelse. Kristus kommer til dem i deres fattigdom og i deres elendighet, ydmyk og saktmodig og en hjelper, så Han vil redde dem av deres elendighet, og bringe dem syndenes forlatelse, rettferdighet, liv og salighet. Det var Guds råd ved dette Kristi inntog (i Jerusalem) etter det innvortes.
Det var ikke den ytre prakt og hyllest Hans hjerte søkte, det var ikke eselhoppen og folen, det var ikke klærne, som man la under Ham, det var ikke palmegrenene som man strødde på veien. Det var de arme fortapte syndere Han søkte.

Hør det selv av Hans munn, slik som Han taler om det i Mt.23,37, når Han der sier: ”Jerusalem, Jerusalem! …Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.”

Nå, elskede i Herren, i alt dette skulle vi vel gå enda videre frem, og vise av ethvert ord i vår tekst, hvordan Guds mening går ut på, at Han må vinne våre hjerter, og fylle det med sin nåde og kraft, - men jeg overlater det til deres egen ettertanke.

 

 

Vær Kristi etterfølgere!

Av A. H. Francke

 

Vel da! Kaller dere alle sammen dere kristne, så vær det da også i gjerningen og sannheten. Er Kristus deres frelser, og dere vil ansees for at dere tror det, så vis da også kjennetegn på en sann omvendelse fra verden til Ham. Og bevis da også deres tro i det, at dere fornekter verdens kjærlighet, og at dere med (døperen) Johannes holder det for deres største glede, at Jesus er den rette brudgom, som ved sitt hellige dyrebare blod har kjøpt, ervervet og vunnet deres sjeler fra synden, døden og djevelens makt. La Ham innta hele deres hjerte, overgi dere til Ham med legeme og sjel i Hans nådes regjering, etterfølg Hans fotspor, som fårene deres hyrde, bli Hans utvalgte og kjære disipler, adlyd Hans gagnlige lærdom, bær Hans lette byrde og nyttige åk. Bøy dere også under det kors, som Han pålegger dere, og vær alltid glade i håpet til den store herlighet, som Han har ervervet dere, og som er årsaken til at Han er kommet til verden, er død og igjen oppstanden for dere, og har satt seg ved majestetens høyre hånd i det høye, for at Han kan berede dere det sted, hvor dere evig skal være. Amen!

 

 

I dag, om du hører Hans røst!

Av A. H. Francke

 

Les: Mt. 23, 34 - 39

 

Det står vel ikke i et menneskes egen makt å opplate ører eller hjerte, øyne eller forstand til å fatte og anta de åndelige og himmelske ting. Herren måtte selv opplate disiplenes forstand, så de kunne forstå Skriftene (Luk. 24,45). Han måtte opplate Lydias hjerte, så hun kunne gi akt på det som ble talt av Paulus (Ap.gj. 16,14).

Vi er av naturen døde i synder og overtredelser (Ef. 2,1,5), og er derfor både blinde og døve i de åndelige ting, som Paulus vitner, at ”et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, osv. (1 Kor. 2,14).

Likevel er den Herres Jesu røst i Hans Ord så gjennomtrengende og kraftig, at endatil de døde kan høre Guds Sønns røst, som Lasarus i graven (Joh. 11,43 og Joh. 5,25). Når bare ikke et menneske motvillig tilstopper sine ører, og lukker til sitt hjerte for den.

Derfor roper Guds Ånd ved David, og siden ved Paulus (Slm. 95,7.8 og Hebr. 7,8), og sier: ”I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter.”

Det het derfor om det jødiske folk av Herrens munn: ”Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker” (Jes. 65,2); og atter ved Stefanus i Ap.gj. 7,51: ”Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot – som deres fedre, så også dere!”

Og derfor tillegger vår frelser i vår tekst menneskene selv all skylden, som foraktet og ikke ville anta Hans nåde, og vitner med særdeles hjertens bevegelse og bedrøvelse om sin store omhyggelighet for å frelse og omvende dem til seg, men de forherdet seg idelig og foraktet den tilbudte nåde; og viser også, at Guds svare hevn og dommer av den grunn vil ramme dem heretter.

Elskede sjeler! Det er ikke blitt oss mindre nåde til del enn dette folk. Å! hvor trolig, hvor lenge, hvor ofte har ikke den trofaste frelser søkt å lede oss til omvendelse? Men hvor få finnes ikke iblant oss inntil denne dag som har villet høre Hans røst og ta den til hjerte.

 

 

Vår elendighet – ikke Guds skyld og vilje!

Av A. H. Francke

 

 

Dette blir enda mer klart for oss, når vi ser hen til den store nåde, troskap og omhyggelighet som den store Gud har anvendt og daglig anvender og viser imot oss arme mennesker, for å frelse og redde oss igjen av vår fordervelse, ved sin egen Sønns død og blod, og ved evangeliets forkynnelse, som Han tilbyr alle nåde og fred, liv og salighet ved, og det uten noen vår egen fortjeneste og verdighet, uten noen egen møye eller gjerning.

Særdeles når vi betrakter, hvordan Han selv vil både opplyse og omvende, både gjenføde og helliggjøre oss, både være vår tros opphavsmann og fullender (Hebr. 12,2).

Jo mer åpenbart og klart dette er for oss, jo lettere kan vi også begripe, at det nødvendigvis må følge en svar vrede og hevn på, når noen forsømmer og forakter denne nåde, som Paulus taler til hebreerne kap. 2,3: ”Hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?”

 

 

Vandre omvendelsen verdig!

Av A. H. Francke

 

Derfor, se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Mt. 23,34

 

 

Gid vi ikke ennå måtte finne dette iblant oss, som verre er!

Jødene foraktet ikke bare Jesu nåde, men de forfulgte også Ham og Hans tjenere på det heftigste. De slo i hjel, korsfestet, steinet og forfulgte dem fra en by til en annen, som vår tekst sier.

En del av våre tiders kristne er heller ikke frie fra slik ondskap; for idet de elsker mørket og hater lyset, så henfaller de også lett til å forfølge, trenge, spotte og forhåne rettskafne sannhetsvitner, som ikke vil gjøre veien bred for dem og ikke trøste dem med deres synders forlatelse i deres ubotferdige tilstand, og ikke ved deres blotte roping: ”Herre! Herre!” holde dem for gode kristne.

Og det går enn hardere til på slike steder, hvor de finner rom og anledning til fritt å utøve deres ondskap og blinde vrede. Se, kjære sjeler! - slik foraktes Jesu nådes, langmodighets og tålmodighets rikdom av de fleste kristne, inntil denne dag.

 

 

Den som har øre, han høre!

Av A. H. Francke

 

 

Nå, kjære sjeler! la dette påminnelsesord som tales til dere i Herrens navn, gå dere til hjerte. Prøv deres tilstand oppriktig og uten hykleri for Herrens åsyn, og se til, hva Jesu ord, kall og kjærlige innbydelse har formådd hos dere.

Akk! forlat dere ikke på løgnaktige ord, at dere vil si: Her er Herrens tempel, her er Herrens tempel! Men ikke, at det vil være gjort med å si: Herre, Herre. Å, se da hvor ille det gikk jødene, at de bare fortløpende vedble å trøste seg med, at de var Guds folk, at de var Abrahams ætt, at de var omskårne, at Guds ord og Herrens tempel var iblant dem, da de dog forkastet Jesus og Hans lærdom og veier, og forherdet deres ubotferdige hjerter imot alle Hans kjærlige påminnelser og advarsler.

Mon deres tilstand er bedre? Har Jesu vennlige lokking og kjærlige innbydelse formådd noe hos dere? Kort sagt: Har Hans godhets, langmodighets og tålmodighets rikdom ledet dere til en sann omvendelse og sinnsforandring? Er dere i sannhet kommet til Jesus, og har fått liv i Ham? Er dere blitt nye skapninger i og ved Ham? Vandrer dere nå i Hans fotspor og følger Hans røst? Å! ikke hykle for dere selv. Tenk enda på denne dag, hva som tjener til deres fred, og forkast ikke denne store nåde som Jesus ennå viser dere, idet Han ved sine tjenere foreholder dere sin kjærlighet. Se da, dere arme sjeler! hvor vennlig og kjærlig Jesus ennå taler til dere. Ennå vil Han gjerne samle dere, som hønen sine kyllinger. Akk! gid det ikke måtte hete: Dere ville ikke!

Men om den trofaste frelser ved dette ord og vitnesbyrd skulle få rørt noens hjerter iblant dere, så dere nå ser deres ondskap, kjenner deres hykleri, og hjertelig skammer dere og bedrøves over deres hjertes gjenstridighet og hardhet; om dere finner noen lengsel og begjæring til å vende tilbake, og ønsker å komme til Jesus: å! så kom uten redsel og frykt til Ham. Han skal ingenlunde støte dere ut. Han har elsket dere først, og det er Hans nåde som i denne time tukter deres samvittigheter, og vil dra dere til seg.

Se, hvordan hønen lar høre sin klagende røst! Se, hvordan den brer ut sine vinger! Det er ikke for noen deres verdighets skyld Han vil anta dere, men for sin egen kjærlighets og miskunnhets skyld. Han, Han vil selv gjøre det for sin egen skyld. Han står for døren og banker, om noen ikke vil forherde sitt hjerte, men lukke opp for Ham, da skal Han gå inn til ham og la ham erfare sin overflødige kjærlighet, og selv meddele hans sjel både liv og nåde, både kjærlighet og fred, både lys og kraft, både frelse og salighet.

Dog, kjære sjeler! hold dere stille for Ham, hindre ikke Hans nådes verk på deres sjeler, som Han søker å lege og rense dere ved. Utvelg videre ikke mer deres egne veier, og gå ikke mer motvillig bort fra Ham i selvrådighet. Ta Hans åk på dere og lær av Ham, for Han er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.

Men om noen iblant dere i sannhet er allerede er kommet til Jesus, og Har erfart Hans nådes og vennlighets rikdom på sin sjel, den se desto mer til, at han ikke taper denne nåde igjen ved vantro, utroskap eller noen slags motvillig avvikelse.

Å! dere som har smakt at Herren, som dere er kommet til, er god, vær fremdeles begjærlige etter Hans nådes og evangeliums usvikelige melk, så dere kan vokse ved det. Ja søk daglig å vokse i kjennskap til Jesu nåde, så dere må få stadfeste deres kall og utvelgelse, så dere ikke skal snuble.

 

 

 

Sann erkjennelse

Av A. H. Francke

 

Elskede i Herren! – ethvert menneske i verden har noen viss drift og tilskyndelse det følger, hvis befalinger det lyder, eller viss eksempel det etterfølger.
Så lenge mennesket ennå bare er kjød født av kjød, og ikke delaktig i det liv og den Ånd som er av Gud, så lenge etterfølger det av nødvendighet kjødets sans, og gjør kjødets og tankenes vilje, - en natur som det blir vredens barn ved (Ef. 2,3).
”For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til,” de ”er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det,” som Paulus lærer (Rom 8. 5-7).
Da gjør mennesket synd, idet som av nødvendighet følger fornuftens og kjødets forestillinger og tilskyndelser til synd, og kalles derfor av den Herre Jesus ”en syndens tjener” (Joh. 8,34).
Ja, et slikt menneske er i denne tilstand en Satans tjener og trell, - gjør hans vilje og etterfølger hans begjæring (Joh. 8,44), - derfor sier Paulus om slike, at de må ”våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje” (2 Tim. 2,26), og atter sier han, at denne verdens fyrste ”er virksom i vantroens barn” (Ef. 2,2). Idet han har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet” (2 Kor. 4,4), og at de av den grunn, etter ham og hans vilje, vandrer i mørket, og gjør mørkets gjerninger.
Så lenge mennesket nå er i denne formørkede og ulykksalige tilstand, velger de seg ut bare slike forgjengere, veivisere og eksempler å etterfølge, som kommer vel overens med deres fordervede, kjødelige og jordiske sinn, og ved hvis veiledning, anførsel og etterfølgelse de kan bli rolige og alltid mer gå uhindret frem i deres lyster.

Og om de enn har noen bekymring for å velge ut og søke en bedre vei, så er de likevel, så lenge som Jesus ikke får gjort dem levende fra deres synders død, og vekke dem opp av deres søvn, så lenge Han ikke får opplyst deres øyne og gjort dem riktig fri fra syndens og Satans herredømme, ikke i stand til å skjelne eller gjøre riktig forskjell mellom lys og mørke, mellom sannhet og løgn. De går da som de blir dratt og revet med (1 Kor. 12,2), og er lett overtalte til å følge enhver blind veileder som gjør sin røst yndig for dem, som med søte ord og smigrende tale kan forføre og bedra deres hjerter; de følger lett slike eksempler som har noen anseelse for verden, skjønt de er langt fra Kristi sinn og den sanne lykksalighetens vei og mål.

 

Dette må vel aktes for en bedrøvelig og ulykksalig tilstand, som ingen i verden formår å redde oss fra, uten den som alene er veien, sannheten og livet, som ingen kommer til Faderen uten (Joh. 14,6).
Å! – at dere alle riktig kjente Ham, og at Han er den trofaste yppersteprest, som skal forsone oss med Gud, ta bort våre synder og forløse oss fra alle våre fienders hånd; - den sanne profet, som skal undervise og lære oss med ord og eksempel, som vi trygt kan etterfølge, hvis røst Faderen har befalt oss høre; - og den mektige konge, som skal herske i og over oss, styre våre hjerter og alle våre veier, styrke våre krefter, forsvare oss mot våre fiender, og slik trygt og vel føre oss igjennom denne verdens farlige og vanskelige vei til sitt evige og himmelske rike og sin herlighet.

Elskede sjeler! – slik fremstilles den Herre Jesus for oss i evangeliets ord, og slik bør vi også erkjenne og motta Ham.

 

 

Alene de som…!

Av A. H. Francke

 

Bare sanne troende kan etterfølge Jesus!

Dette er en sannhet, som i seg selv er helt klar. For hvordan kan vi med noen slags frimodighet og dristighet følge den som vi ikke riktig kjenner, og ikke vet hvem Han er, og hva vi kan vente oss av Ham? – og fra hvor skulle vi ta enten lyst eller kraft til en slik redelig etterfølgelse som Jesus vil ha av oss, dersom vi ikke tror på Ham, og er overbeviste i våre hjerter, at Han i sannhet er våre sjelers eneste frelser, håp og salighet?
Heller ikke er det mulig, at vi med en sann lyst og redelighet kunne følge Jesus på slike veier som er aldeles imot kjød og blod, og forårsaker både indre og ytre lidelser, hvis våre hjerter ikke er inntatt av Hans kjærlighet.
Derfor viser Kristus og apostlene først til tro og kjærlighet, før de taler om å etterfølge Jesus.
Peter og Andreas og de andre Kristi disipler hadde allerede trodd på den Herre Jesus, og var omvendte til Ham ved døperen Johannes’ forkynnelse, før Jesus bød dem, at de skulle følge etter Ham, som vi ser av Joh. 1, 36-37, og Mt. 4, 18-19, og når Johannes krever av oss, ”at vi skal vandre, slik som Han vandret,” så setter han dette forut,” at vi skal være og bli i Ham” (1 Joh. 2,6), hvilket ikke kan skje på noen annen måte, enn ved troen (Ef. 3,17).
I like måte, når Peter sier: ”at Kristus har etterlatt oss et eksempel, for at vi skulle følge i Hans fotspor,” så setter han dette til grunn, at vi er kalt til å lide etter Kristi eksempel, ettersom Han har lidd for oss, altså gjort fyllest for oss og forsonet oss, noe som verken kan erkjennes eller mottas uten ved troen.
Derfor, da Peter var blitt utro mot den Herre Jesus, og hadde fornektet Ham, så søker den Herre Jesus, - etter at han hjertelig hadde angret og grått over sin avvikelse, - å stadfeste hem på ny i troen, åpenbarer seg i særdeleshet for ham, og styrker ham.
Og først da det var skjedd, så krever Han på ny igjen av ham, at han skal følge Ham.

 

Ett er nødvendig!
Av August H. Francke 1663 - 1727

Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel. Men andre la hånd på Hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. Da ble kongen harm, Han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.

Lukk nå opp deres øyne og se, hva ondt har nå disse folk i dagens tekst gjort? Gud lot det tales til dem: "Alt er ferdig. Kom til bryllupet!" men de foraktet det. Dette, det var deres synd. De var kalt, men de brydde seg ikke om å følge et slikt guddommelig kall, tenkte ikke rett over saken, overveide ikke hva det hadde å bety, og lot ikke sitt sinn bekymre ved det, at de måtte følge det kall de hadde mottatt. "Men de... gikk sin vei," heter det, "en til sin åker, og en til sin handel."
Dette var i seg selv ikke ondt. Å dyrke åkrer blir her ikke lastet, og heller ikke kjøpmannskap forkastet, men det at de slik med hjertet hang fast ved sine åkrer og ved sin forretning, slik at de p.g.a. kjærlighet til det jordiske, ikke kunne komme til noen sunn ettertanke om, hvordan Gud hadde kalt dem til noe mye høyere og bedre.
Når Guds tjenere nå straffet dem for det, så fikk de også et hemmelig hat til dem, som da siden brøt ut i en forfølgelse imot dem, da de hadde mulighet og makt til det.

Speil dere nå, mine elskede, i dette deres eksempel. Gud har også sendt sine tjenere til dere, og når dere ikke har villet lyde dem eller komme til Ham, så har Han atter sendt andre tjenere til dere, og fylt deres hjerter med kjærlighet til dere, slik at de vet å fremstille for dere alt det gode, som vi har i Kristus. Og de vet å foreholde dere Guds usigelige kjærlighet til deres sjeler. Med bønn og inderlig begjæring har de kalt dere til Guds rike.
Vitner ikke deres samvittighet om at slikt er skjedd, og at Gud slik har kalt dere alle? Men hvordan har de fleste tatt imot et slikt alminnelig kall? De har ikke aktet på det. Dere er ennå ikke rett vakt opp av deres gamle, langvarige syndesøvn. Det har ennå ikke oppstått noen rett bekymring hos dere, om hvordan dere kan bli salige. Og dere har ikke, som dere burde, hatt noen bekymring om, hvordan dere rett måtte bruke og anvende nådens midler. Dette ubekymrede sinn er deres store synd for Gud.
Mange sitter alt for dypt i gjerrighet og vil likevel ikke la seg overbevise om det. Vel er det mange, som av andre ikke nettopp anses som om de var så gjerrige - imidlertid sitter de likevel så dypt i deres næringssorger, at de av den grunn ikke tar Guds kall til hjerte.
De går vel i kirke, hører på prekenene, leser daglig deres morgen- og kveldsbønn, og trøster seg i dette ved Kristus og Hans hellige fortjeneste, - men når man ser på saken i lyset, så er også deres kristendom bare en biting for dem. Deres hovedsak er det jordiske, og det som hører til det timelige liv. Slik er deres hjerte.
Å hvor gleder jeg meg ikke, når jeg engang kan finne noen iblant dere, som begynner å gjøre kristendommen til sin hovedsak, - men det er noe sjeldent.
Til det er dere vel alle sammen kalte, men det er få, som følger dette kall og i gjerningen lar det ene nødvendige være deres bestandige hovedsak.

 

 

Hans fred!
Av August H. Francke 1663 - 1727

Slik har også dere sorg nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.

Her ser vi, at de troende ikke bare skal ha angst og bedrøvelse i verden, - men at det er beredt dem en meget overflødig trøst av den Herre Jesus, slik at trøsten langt skal overgå angsten. Og mens nøden går snart forbi, så skal trøsten derimot vare til evig tid.
Fundamentet eller grunnen til denne trøst gir Han også til kjenne i den ofte omtalte slutning av det 16 kapittel, hvor Han sier: "Men vær frimodige, jeg har overvunnet verden," d.e., med min død gjort fyllest for deres synder og ved min oppstandelse tilveiebrakt den evige rettferdighet, som profetene har spådd om - for selv om Kristus ennå ikke var verken død eller oppstanden fra de døde, da Han sa dette, så var Han likevel kommet til verden av den grunn, at Han ved døden skulle overvinne synden, døden og djevelen, og slik hadde Han for Gud allerede overvunnet dem.
Men Han sier, at Han har overvunnet verden, for med det å understreke, at så fremt vi i sannhet tror på Ham, så kan det ikke, så lenge vi lever i denne verden, møte oss noe mer, som kan være skadelig for oss, - men alt, hvor farlig det enn måtte synes, må tjene oss til gode. Slik som Hans seier er vår seier, så må vi av den grunn ved Hans seier reddes og befris fra alt ondt, inntil vi blir tatt bort fra all nød, og kommer til å se Hans herlighet, og leve med Ham til evig tid.
Dette er også kort sagt de troendes trøst her i verden, som er satt tvert imot all deres indre og ytre nød og angst.

Min sjel, vær du kun stille,
Og bli i troen ved,
La ingen nød deg skille
Fra Kristi kjærlighet!
Du vet jo til din trøst,
Guds barn, som sår med tåre,
Dem visselig står fore
En salig gledes høst.

Så trøst deg da, mitt hjerte,
Med disse dyre ord
Og vit, at all den smerte,
Du lider her på jord,
Ei verd å lignes er
Med all den glede hisset,
Deg Jesus har forvisset,
Vårt borgerskap er der.

Amen.

 

 

Hunger og tørst etter rettferdighet!
Av August H. Francke 1663 – 1727

En sjel som er blitt fattig i Ånden, som av hjertet sørger over sine synder og i alle måter er rettskaffen, bøyd og ydmyk for Gud, og har mottatt den rettferdighet som kommer av Jesu Kristi tro, den lengter også inderlig etter å komme i en slik rettferdig og hellig tilstand, den kan tekkes Gud i. Den erkjenner nok, at den umulig kan nåes ved egne gjerninger, krefter og møye. Derfor, når den hører av evangeliet om den forsoning ved Jesus og den fullkomne rettferdighet som Gud gir dem som tror i Jesu blod og død, så lengter den ikke så inderlig etter noe i verden som det å iføres denne rettferdighet, og som Paulus sier om seg selv, å "vinne Kristus og finnes i Ham" for å få del i den rettferdighet ved troen av Gud.

Derfor akter den nå all sin gjerning, ytre dyrkelse og alt annet, som den tidligere har søkt rettferdighet i, for skade og skarn mot Jesu kunnskaps ypperlighet, og trenger så lenge inn til Jesus med bønn og tro, til den i sannhet finner, at den er "tatt til nåde i den elskede," og "har fått forløsning ved Hans blod, som er syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom."

Likevel kan et slikt menneske, som er lei av synden og føler dens byrde rett, og i slik sjelenød har lært å søke Jesus av hele sitt hjerte, ikke i lettsindighet på ny vende seg til syndens tjeneste igjen. Nei, "nå da det er blitt fridd fra synden, da er det blitt rettferdighetens tjener," ja "Guds tjener, som har sin frukt til helliggjørelse."

Nå begynner det rett for alvor "å vandre i et nytt levnet," og da det er forløst av "sine fienders hånd," så "tjener det nå heretter Gud uten frykt, i hellighet og rettferdighet alle sitt livs dager."

Disse nå, som slik inderlig lengter etter å finnes rettferdige for Gud og å få del i Kristi rettferdighet, og siden ved Kristi kraft å vandre i et hellig og rettferdig levnet, dem priser Jesus salige, ettersom denne lengsel vitner om deres botferdighets og tros oppriktighet, og det er nettopp slike Jesus har lovet sin nåde.

 

Jesu styrkelse!
Av August H. Francke 1663 - 1727

 

Og seks dager deretter tok Jesus Peter og Jakob og hans bror Johannes til seg og førte dem opp på et høyt berg. Og Han ble forvandlet for dem, og Hans ansikt skinte som solen; men Hans klær ble hvite som lyset.

Dette viser oss tilbake til det foregående, til å se etter hva som skjedde seks dager forut. Dette ser vi i det 16de kapittel fra det 13de vers av.
Jesus hadde bedt disiplene om en troens bekjennelse, hva sin person angikk. Den hadde Peter i alles navn med en særdeles frimodighet og visshet avlagt, idet han sa: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Men da Han straks etter det begynner å forkynne dem om sin forestående lidelse, forarger Peter seg slik på denne tale, at han vil råde Jesus helt bort fra dette forsett. Av denne grunn må Kristus straffe ham hardt og også undervise sine disipler om nødvendigheten av å ta på seg korsets, og at ikke bare Han selv skulle gå inn til sin herlighet ved lidelse, men at også alle sanne, troende Jesu etterfølgere, måtte gå inn på samme korsets vei.

Denne påminnelse antar disiplene vel i troen og ville til tross for dette ikke forlate Ham for å unnfly lidelsen. Likevel, fordi Jesus vel så deres tros rettsindighet, men også deres fornufts og kjøds skrøpelighet, søker Han seks dager etter at dette hadde skjedd, - og altså kort før Han tiltrådte sin siste reise til Jerusalem - å styrke dem i troen, ved denne klarere åpenbaring sin herlighet. Han visste jo hvor lett de kunne forarge seg på Ham igjen, når det virkelig kom til lidelsen.

Se kjære sjeler! hvor omhyggelig den Herre Jesus er for sine - hvordan søker Han ikke her å komme deres skrøpelighet til hjelp, da Han kjenner og ser deres redelighet og bestandighet?
Å, dere skrøpelige sjeler! som etterfølger Jesus i troen, la dere ikke avskrekke fra å tro og følge Jesus i hva som enn møter dere på den vei Han går med dere. Ser det enn slett, mørkt og vanskelig ut, så dere ikke tør driste dere til å gå i gjennom, så skal dog Jesus komme deres skrøpelighet til hjelp og ved sin herlighets åpenbaring styrke dere.

Likevel, vi lærer bare om tre av Jesu disipler som Han forklarte seg for, - men nettopp disse tre var det også Jesus siden førte inn i urtegården, for der å være nærværende ved Hans største sjelekamp.

 

Salige er…!
Av August H. Francke 1663 - 1727

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Det er umulig at en sjel, som har mottatt nådens og rettferdighetens gaves overflødighet så uforskyldt ved Jesu blod og død, ennå (nemlig så lenge den bevarer nåden) skulle være hård, ukjærlig og ubarmhjertig imot sin neste, enten det er en venn eller fiende. For dersom vi erkjenner at vi før har vært uvise, ulydige, villfarende og har tjent atskillige begjæringer og vellyster, har vandret i ondskap og avind, vært vederstyggelige og hatet hverandre, og så er frelste alene ved Guds, vår frelsers miskunnhet og kjærlighet til menneskene, så kan vi ikke spotte noen eller være kivaktige. Vi blir milde og viser all saktmodighet imot alle mennesker.
Er vi i sannhet antatt av Jesus iblant Guds utvalgte, hellige og elskede, så ifører vi oss også hjertelig barmhjertighet, fromhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet og fordrar hverandre og tilgir hverandre innbyrdes, som Kristus tilgav oss. Ja, vi ifører oss over alle ting kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd.
Så tar vi ikke bare på oss de helliges nød og gjerne gir slike rom, - men vi velsigner dem som forfølger oss, og forbanner ikke. 
Vi gleder oss da med de glade (nemlig i Herren) og gråter med de gråtende (nemlig med dem som gråter over sin synd og elendighet).
Så "gjengjelder vi ikke noen ondt med ondt! - men legger vinn på det som godt er for alle menneskers øyne!" (Rom. 12,17).
Slike priser Jesus salige, for de blir alltid mer likedannet med Guds og deres frelsers sinn, og skal slik "bli barn av deres Far i himmelen" (Mt.5,45).

Den som nå slik søker å vise sin tro i barmhjertighet imot sin neste, den søker også i alle ting å beflitte seg på en rett hjertets renhet. Det er troens art, at likesom den virker ved kjærlighet, så renser den også hjertet fra syndens og verdens kjærlighet. Jo mer en sjel ved troen lærer å kjenne Gud, sin frelser, jo mer søker den på alle måter å bli Ham lik, slik at den må være verdig til å stå i Hans samfunn, som Johannes sier: "Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren" (1 Joh. 3,3).
Den som mottar de største og mest dyrebare løfter, som er gitt oss, at vi skal bli delaktige i den guddommelige natur, den "døder sine jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse, og andre slike urene affekter og lyster og søker de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd" (Kol. 3), og lar sitt hjerte være der hvor dets skatt er. Ja, den går ut og skiller seg fra, og vil nå ikke mer røre noe urent, slik at den kan tekkes Gud i alle ting. - Slike priser Jesus salige, fordi de alltid blir mer skikket til et fullkomment samfunn med den rene og hellige Gud.

Av slike krever nå Jesus også at de skal være fredsommelige, eller, som det greske ordet lyder, fredgjørere. Slike er rett skikket til å "formane andre," fordi de "selv er fulle av godhet." De har dratt bjelken ut av deres eget øye, og bør nå se til, å dra splinten ut av deres brors øye. De er nå i sannhet omvendte, og bør nå styrke sine brødre. De bør nå "være gode husholdere over Guds mangfoldige nåde" (1 Pet. 4,10), også i å omvende syndere fra deres villfarelse, og frelse deres sjeler fra døden. De er "de åndelige, som kan hjelpe dem til rette med saktmodighets ånd som "blir overrumplet av en eller annen synd" (Gal. 6,1).
De kan og bør formane hverandre - ja, påminne de uskikkelige, trøste de mismodige, hjelpe de skrøpelige, og være langmodige mot alle. Se, disse er de rette fredsstiftere, som hjelper til med Kristi rikes utbredelse, og at mange sjeler må bli delaktige i den nåde og fred, som de selv har fått del i, ved hva de da også beredes til innbyrdes fred med alle Guds barn, og Åndens samfunn i Kristus Jesus. Slike priser Jesus salige, fordi de har Guds, deres frelsers sinn, som gjerne vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.

 

Se på Ham!
Av A. H. Francke 1663 - 1727

 

Elskede i Herren! Et svært så kostelig og gyllent språk er det når det heter: "La oss se hen til troens opphavsmann og fullender, Jesus."

I det foregående kapitel hadde apostelen fremstilt Abel, Enok, Noa, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Josva og andre troende Skriften taler om som troens vitner og levende eksempler, og også trukket denne slutning av det: "Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss."

Men i blant denne skare, eller, som det egentlig heter etter det greske, i denne sky av vitner, hadde han ikke funnet noen som han hadde kunnet kalle troens begynner og fullender - for det er alene Jesus Kristus, vår Frelser. Han står langt over alle troens eksempler, og Han har også de troens helter i det gamle testamente sett på, som på deres fyrste og hovedanfører.

Så sa Han selv, den Guds Sønn, da Han ble åpenbart for Josva, - som til et forbilde også bar Hans navn, så han het Josva eller Jesus -: "Jeg er fyrsten over Herrens hær."

Så vil nå apostelen at de troende må merke seg eksempelet til alle og enhver, som hadde fått vitnesbyrd i og med troen. Og dette så godt de noensinne kunne, til deres egen nytte. Men de skulle frem for allting vite, at troens begynner, eller meget mer hovedanfører, ikke er noen annen enn Jesus Kristus, som også til sist ropte ut på korset: "Det er fullbrakt." - Han som har ført hele Guds råd frem for lyset, nemlig hvordan vi ved troen skulle vinne oss saligheten, - Han som selv har begitt seg ut på stridsbanen, og har kjempet for oss som Livets fyrste, og som frelsens fyrste har overvunnet denne verdens fyrste, djevelen og tilveiebrakt livet og saligheten, - Han som også har vist i sin person og i sine saliggjørende ord, hvordan også vi må kjempe etter Ham, i Hans egen kraft. Derfor må vi rette våre trosøyne på Ham alene, såfremt vi, likesom dem som har kommet til den samme dyrebare tro som vi, vil nå troens endemål, som er våre sjelers evige frelse.

 

Smak og kjenn!
August Herm. Francke 1663 - 1727

Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot Han som om Han ville gå videre. Men de nødde Ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. Og det skjedde da Han satt til bords med dem, da tok Han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente Ham. Så ble Han usynlig for dem.

Troen var nå til stede i disiplenes hjerter, selv om det ennå ikke var kommet til bekjennelsen; derfor begynte nå prøvelsen. For Jesus lot som om Han ville gå videre; for likesom Han var kommet til dem som en vandringsmann, så fortsatte Han nå, som det syntes for dem, sin reise videre, da de var kommet til det sted de aktet seg.
Men ved denne prøvelse ble det først åpenbart, at troen var i deres hjerter; derfor ville de ikke la denne kjære mann, av hvis ord de så kraftig var blitt overbeviste og brakt til å tro Guds ord, slippe fra seg. De ville ennå gjerne bli mer oppbygget og styrket av Ham i den erkjente sannhet. Det var deres hjerte begjærlig etter, og de elsket denne så forstandige og vise selskapsbroder, selv om de ennå ikke kjente Ham. På det kan vi ennå alltid kjenne troen. Hvor den i sannhet er, der innfinner prøvelsen seg meget snart, slik at man må frykte for, at man igjen måtte tape det lille gode en har fått.
Der er man da riktig begjærlig, sulten og tørst etter sannhets ord, likesom et lite barn er begjærlig etter sin mors melk. Man har en kjærlighet til den Herre Jesus, og den forstand og visdom som man finner i Hans ord, gjør at man har Ham kjær, selv om man ennå ikke kjenner Ham som man ønsker.

"Han gikk da inn," heter det videre, "for å bli hos dem. Og det skjedde da Han satt til bords med dem, da tok Han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente Ham. Så ble Han usynlig for dem."
Her oppfylte den Herre Jesus, det Han hadde lovt; nemlig at Han ville åpenbare seg for dem, som elsket Ham; for fordi disiplene hadde tatt imot Hans ord i troen, og dermed fått en hjertelig kjærlighet til Ham, så gikk Han inn til dem, satte seg til bords med dem, holdt kveldsmåltid med dem, opplot deres øyne og lot seg kjenne av dem.
Men dette var bare som et blink, så ble Han usynlig for deres øyne, noe som var en ny troens prøvelse for dem. På det kan man da ennå alltid kjenne den sanne tro; for selv om Kristi ytre åpenbaring den gang kun har måttet skje, for at Hans oppstandelse kunne stadfestes av Hans disipler og apostler i hele verden, så har det dog hos oss, vi som ikke ser, og likevel tror, en likedan beskaffenhet, slik at når man først tror ordet uten synderlig følelse, og nesten bare under lutter bønn, kamp og sukk, at Gud da, før vi tenker, "skinner i våre hjerter," så vi smaker noe av den kommende verdens krefter, eller "smaker Hans søthet," som det heter i den kjente salme: "Herre Krist, Gud Faders enbårne Sønn," eller "smaker og kjenner, at Herren er god."
På det kjenner man da, at man har troen; men det er da bare som et blink, og man må bli ved i sin tidligere kamp og bønn, - ikke alltid se og smake, og likevel tro.

 

 

Til Ham med din bønn!
Av August H. Francke 1663 - 1727

Mens Han talte dette til dem, se, da kom en synagoge-forstander og falt ned for Ham og sa: Min datter er nettopp død, men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve. Jesus stod opp og fulgte ham, og disiplene gikk med.

Evangelistene Markus og Lukas, som med flere omstendigheter enn Matteus, har beskrevet denne historie, bevitner at han har bedt Jesus innstendig, om Han ikke ville komme til hans hus - likesom det da også av den grunn står i vår tekst, at han falt ned for Ham, noe som ikke bare var tegn på et meget bedrøvet sinn hos Jairus, men også at han meget alvorlig ba og appellerte - for han hadde en eneste datter på tolv år som var blitt syk for ham og lå på det siste, da han var gått fra henne for å søke hjelp hos den Herre Jesus. Og han tenkte at hun kanskje kunne være død, mens han var gått hit.

I denne sin nød hadde han likevel den tro og tillit til frelseren, at hans barn kunne bli hjulpet dersom Han bare ville gå med ham og legge sin hånd på henne.
Dette var da allerede en inntrengen i Jairus' tro. Han lukket likesom sine øyne, så han ikke aktet på den ytterste fare hans barns liv befant seg i. Han stoppet likesom sine ører til for dem som måtte ha sagt til ham: Du skulle gått hit før! - Nemlig før det var kommet så vidt med ditt barn at døden satt henne i halsen. Han gikk sin vei like frem med sitt hjertes anliggende til den Herre Jesus' fromme og vennlige hjerte, og fremførte sin nød i bønn, - den måtte være så stor som den ville, og ba Ham med ganske tillitsfull fortrøstning om Hans hjelp og gav ingen tvil rom, som om det skulle være for sent, og Kristus ikke mer kunne hjelpe ham.

Se, slik er Jairus her, den øverste for synagogen også vår øverste og læremester, idet vi i ham har et klart eksempel på med hvilken hjertets enfoldighet, med hvilken barnlig troens ånd og med hvilken stor alvorlighet man må komme til den Herre Jesus og trenge inn hos Ham, da Han jo er så from og vennlig.

- Hva skjedde nå?
Denne alvorlighet og denne inntrengen mottok meget snart, det Jairus ville - for Jesus stod opp og fulgte ham sammen med sine disipler.

La oss for all del merke oss dette og vel erindre hvor beredvillig den Herre Jesus er til å hjelpe, når vår bønn bare er alvorlig, som Jairus' bønn var.