Peter Blessing

Sann gudsfrykt og hellig liv
Av Peter Blessing 1829 - 82

Den sanne gudfryktighet er den, at et menneske med sorg bekjenner sin synd for Gud og tror på Jesus, synderes forsoner, og det hellige liv er det, som gjennomtrenges av den kjærlighet til Gud og nesten, som springer ut av troen. All annen gudfryktighet og hellighet er villfarelse og vinner ikke Guds velbehag og unnflyr ikke Hans vrede på dommens dag.

Er den kommet, som skal komme? Hvordan svarer vi?
Av Peter Blessing 1829 – 82

Jeg tror nå ikke, at det er noen her som vil nekte dem (Jesu vitnesbyrd), eller med andre ord nekte, at det gis sanne, levende kristne og uforfalsket kristendomsforkynnelse i landet og i menighetene. Jeg håper vi alle erkjenner det villig. Men er vi nå også alle salige i denne vår anerkjennelse av Kristi tegn og spor iblant oss? ”Er den kommet, som skal komme? Hvordan svarer vi?”

Ja! Svarer vi – vitensbyrdene taler. Godt! Men ikke ethvert slikt ja tyder uten videre på et hjerte, som av egen indre erfaring sier så – derfor spør jeg igjen: ”Hvordan svarer vi?"
Det kan være ytre sannhet i svaret, men ikke indre sannhet, og da hjelper svaret oss slett ikke. Hva nytter det å bekjenne Kristus med munnen, når vi ikke med hjertet tror på Ham? For tror vi ikke på Ham, så hører vi ikke Ham til, så kan Han ikke vedkjenne seg oss som sine, og det beror jo vår salighet på.
Mange skal på dommens dag si til Ham: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men Han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.
Det er godt å bekjenne Herrens navn, - men salige er vi først da, når også Han kan bekjenne seg til oss og gi oss godt vitnesbyrd for vår tro. Det fikk Johannes – derfor var han salig, idet han med Jesu svar (hvor Han viste til sine gjerninger og sin forkynnelse) besvarte sin anfektede tros tvil. ”Salig er den som ikke tar anstøt av meg,” sa Herren. Johannes’ tro var anfektet (der han satt fengslet), men ikke forarget. Den hadde ikke støtt an mot frelsens klippe og lidd skipbrudd. Johannes fornektet ikke frelseren, som er anstøtets særkjenne, om det nå skjer i hjertet alene eller også med munnen og i livets vandel, - nei, han gikk til Herren selv for å få visshet og døde snart etter et Kristi vitnes død, ubeseiret og salig.
Ja, den som kunne spørre som Johannes i livets hovedsak, og likesom han ta svaret av Herrens munn som legedom for sine sjelesår! En slik var salig og skulle få godt vitnesbyrd av Herren likesom Johannes.

Å bekjenne Kristus
Av Peter Blessing 1829 – 82

La oss høre litt nærmere hva det er å bekjenne Kristus, så det blitt til glede for Ham og til salighet for oss!
Vi har sagt det, at det er å bekjenne Ham av et troende hjerte. Men hva er det? La døperen Johannes lære oss det. Den Hellige Ånd peker nettopp på ham i dag (teksten om Johannes’ anfektelse i fengslet), for å vise oss hva sann kristen tro er. Han var i fengsel – det var likevel ikke hans verste nød. Sjelens bekymring i livets hovedsak var en nød, som trykket ham mer enn utsikten til å miste livet. Det var ut av denne nød han lot spørre: ”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Og slik må det alltid spørres i livets hovedsak. Den kristne tro er på det aller nøyeste forbundet med følelsen av vår syndige jammer, som også vår barnelærdom sier, hvor den gjør forskjell på levende og død tro. ”Den levende tro, den som griper og tilegner seg Kristus og Hans forløsning,” sier den, ”kan alene virkes i det hjerte som inderlig føler sin nød og jammer under synden.” Det kan ikke falle noen inn å rope om hjelp, når han ikke er i fare, - så spør heller ikke sjelen etter frelse, uten at den føler seg stedt i syndens nød, uten at den engstes og trykkes av tanken om evig fordømmelse.
Men det er jo riktignok slik, at går den ikke nå til Herren med sin bekymring, så hjelper det lite, at den engstes over sin synd. Somme gjør det ikke, men søker å bli kvitt sin uro ved å følge verdens kloke råd – sinnsatspredelse i et lystig liv med verden. Andre søker hjelp i selvplager eller ved å rette litt på sin forrige vandel. Det duger alt sammen ikke! Her kan ingen hjelpe uten sjelelegen, den Herre Jesus Kristus. Her kan ikke noe hjelpe unntatt Jesu Kristi blod, som er løsepengen for alle syndige sjeler. Et oppriktig sukk til Ham av sjelens nød, et bønnlig rop til Ham i hjertelig anger over våre synder og i tillit til Hans blods kraft – det hjelper, og det er den kristne tro. Da gleder Hans frelserhjerte seg, og Han gir oss sitt ord på, at vi ikke skal dø, men leve: ”Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt."
Ja slik venner, har det seg med den levende tro – den kan bare finnes i det hjerte, som føler sin syndige elendighet, og den går til Herren med sin nød i tillit til Hans fortjeneste og barmhjertighet.

En kristens bekjennelse
Av Peter Blessing 1829 – 82

Vi sier: Jesus Kristus er visselig verdens frelser, synderes saliggjører, vi har vitnesbyrdene og kan ikke nekte dem, - men sier vi det, som de sanne kristne sier det, og som døperen Johannes sa det – det er spørsmålet! Sier vi det som de, som føler hjertelettelse ved denne sannhet, - som takker Gud med troens gledestårer og takknemlighetens hellige forsetter – det er spørsmålet!
Nå! Enhver prøve seg selv. Men sikkert er det, at har vi fått nåde til – for det er en Guds nådegave – eller får vi nåde til å svare slik i livets store hovedsak, da er vi salige og får godt vitnesbyrd av Herren, som Johannes fikk det.
Venner, venner, venner! Hva er det da ikke for en salig ting å være en kristen! Det kan være mange severdige ting i verden, - men ikke noe er å ligne med en kristen. Man løper etter konger og keisere for å se dem – her er mer enn konge og keiser. En kristen er en døperen Johannes i ørkenen. Hva går dere etter for å se? – et siv som svaier i vinden? Nå ja, i verdens øyne er en kristen et slikt siv, uten holdning, uten kraft, uten mannsmot, - et menneske som gir seg for hver motgangs vind, sutrende og klagende, mørk og sturen, uten mot til å glede seg over livet, uten mot til å glede seg i sin Gud. Det er sant, en kristen føler mye bedrøvelse i verden, - men det er den vi alle skulle føle, bedrøvelsen over synden i oss og omkring oss. Derimot er det ikke sant, at han ikke forstår eller formår å være glad. Å, han er alltid glad – ”sørgende, men alltid glade,” sier Paulus om de kristne. Men det skjønner nå ikke verden med sin flate forstand, vil heller ikke tro det. Og jeg gadd se, hvem som best formår å bære livets trengsler, den kristne eller verden! Nei, i sannhet, et siv skal dere ikke finne, om dere begjærer å se en kristen.
- Eller hva er dere gått ut for å se? En mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær er i kongenes hus. Den kristne lever vel i verden og kan for så vidt nyte så vel rikmanns kår som fattigmanns kår – det beror på, hva Gud beskjærer av timelig gods. Men han er ikke av verden – han elsker ikke verden og de ting som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig livsførsel. Han har lært å tøyle sine lyster, å døde og drukne sitt gamle menneske, å fornekte seg selv, avdø fra verden og forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Han er mannen med kamelhårskappen i denne verdens ørken, mannen med det hellige alvor, som ikke vil gjøre felles sak med verdens barn, som i åndelig bløtaktighet ikke tør tenke på livets ansvar, men helst vil fjase bort den kostbare nådetid.
Nei, et menneske iført fine klær må dere ikke vente å finne i den kristne.
Eller hva er dere gått ut for å se? En Profet? Ja, en profet er han, et Guds vitne og den høyestes prest, - men enda mer: han er en konge, han trår på slanger og skorpioner og har all fiendens makt under fot ved sin tro på Ham som er gitt all makt i himmel og på jord. Og enda mer: han er et Guds barn, som leker på sin himmelske Fars skjød og er Hans øynes lyst og Hans faderhjertes glede. Han er født ovenfra, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud, delaktig i den guddommelige natur, alt ved Jesus Kristus, som æren og makten, velsignelsen og tilbedelsen tilhører i all evighet.

Et slikt salig menneske kan vi alle komme til å bli, kjære venner! Det er ingenting i veien for det. Er det noe i veien, så er det deg selv, kjære mann, eller deg selv, kjære kvinne, hvem du enn er. For enten støter du det store livsspørsmål uten videre fra deg, eller om du som de andre vet og bekjenner, at den er kommet, som skal komme, så holder du ditt hjerte utenfor vitnesbyrdet. Gjør ikke det, kjære! La oss ikke gjøre det, kjære venner! La oss søke nåde av Gud både til flittig å grunne på vårt livs hovedsak og til med en levende tros takk og glede å bekjenne Jesus som verdens frelser – og vår, vår, vår frelser!

Å Herre Jesus! Hjelp oss i vår usseldom å spørre etter frelse og å gå til deg med vår uvisshet og angst. Du har svaret, du er svaret, det salige svar på en synders nødrop. Hjelp oss til troen på det – forøk oss troen på det, så vi kan stride livets strid med ære og dø med takk og med glede! Amen.

Jeg er ikke Messias!
Av Peter Blessing 1829 – 82

Døperen Johannes som forbilde på kristen ydmykhet.

Hans ydmykhet treder frem i de svar han ga jødenes utsendinger, som på embetets vegne avkrevde ham en erklæring om hvem han var. Som han bekjente åpent og ærlig, slik vil også den kristne bekjenne om seg selv det som er sannheten, overfor enhver som krever ham til regnskap for hans tro.

”Da bekjente han,” står det, ”og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias.” Ved første øyekast synes nå visstnok denne bekjennelse lite skikket til å stille Johannes’ ydmykhet i lyset. Man kunne si, det skulle da stor frekkhet til for å utgi seg for å være Kristus, og følgelig liten ydmykhet til for å la det være. Det synes slik, - men for det første var fristelsene til å opptre som folkets frelser den gang ikke liten p.g.a. den politiske nød, og i grunnen gjorde spørrerne selv, de skriftlærde og fariseerne, ingen mindre fordring enn den å ansees for folkets frelsere. Men for det annet må vi huske på, at nettopp dette å tiltro seg selv evnen til å være sin egen og andres frelser, er dypt begrunnet i menneskets naturlige hovmod. Når den kristne bekjenner om seg selv, likesom Johannes: Jeg er ikke Messias, er denne bekjennelse ensbetydende med: I salighetens sak er jeg intet, og formår jeg intet, jeg kan verken frelse meg selv eller andre. Slik bekjennelse kan det naturlige menneske slett ikke avlegge, fordi det slett ikke er ydmykt overhodet. Var ikke Adams synd nettopp denne, å ville være seg selv nok – å ville være som Gud? Og det er dette arvelige hovmod som avholder de fleste mennesker fra å komme til Jesus, så de kunne bli frelst.
Det naturlige menneske er etter den hellige Skrift egenrettferdig, vil gjøre seg selv rettferdig for Gud. Men hva er det annet enn å ville skyve Kristus til side og sette seg i Hans sted? Kjære venn, hvem du enn er, som vil gjøre deg rettferdig, tenker du på hvilken forferdelig hovmodssynd du begår ved det? Du utgir deg i virkeligheten for å være Kristus, Messias, synderes frelser. For enten er Han det, og ingen annen, eller du og jeg og ikke Han.
Det gis grader i egenrettferdigheten, men vesenet er det samme. Det er dermed dem, som åpenbart og likefremt nekter at Kristus er vår forsoner og vår forløser, vår salighets grunn, Guds Sønn, som lot seg føde som menneske og ved å ta menneskenes skyld og straff på seg åpnet dem adgang til himmelen igjen gjennom uforskyldt tilgivelse av deres synder ved troen på Hans fyllestgjørelse.
Den åpenbare vantro, hvis særkjenne nettopp er fornektelsen av Kristus som Guds Sønn og synderes forsoner, har trengt opp fra utlandet også til vårt land, og skjønt den ikke kan sies å ha gjennomtrengt folkets masse, arbeider den likevel på det, og vi må advare imot den som mot en ond ånd, som vil rydde Kristus av veien her i landet, likesom de skriftlærde og fariseerne gjorde i Hans kjøds dager. Og den vil sette seg selv i stedet, idet den gir seg ut for god i seg selv, lykkelig i seg selv og i stand til å gjøre andre lykkelige med seg.
- Men det gis en annen art egenrettferdighet som er langt mer alminnelig iblant oss: den, som vel ikke bevisst forkaster sin barnelærdom, men likevel i virkeligheten tenker seg en annen vei til salighet enn den som anvises i barnelærdommen overensstemmende med den hellige Skrift. Sannheten om Kristus som død for våre synder og oppstanden til vår rettferdiggjørelse står der uimotsagt, og likevel er det ikke den eller Ham, det ”bygges på med fortrolig tillit,” men på egen ærbarhet og dyd. Man trøster seg mot døden og dommen ved tanken på sin skikkelige livsførsel, som man i tillegg tar det lett nok med, idet man ikke regner hjertets onde tanker og begjæringer med, men bare de ytre gjerninger, og knapt nok det. Når man ikke stjeler, ikke banner, ikke bedriver hor, ikke slår i hjel – når man er god mot de fattige, rettskaffen i handel, vennlig og gjestfri, går i kirke og til alters osv. er man, om ikke selvskreven til himmerik, likevel slik forsynt med gode gjerninger at Gud må ta hensyn til det og overse de småfeil og brøst, som alltid vil hefte ved oss mennesker, selv de beste.
Man vil altså betale for seg med sine egne formentlige gode gjerninger uten forestilling om nødvendigheten av en gjennomgripende sinnsforandring, enn si anelse om hvor dypt man fornærmer, ja forhåner Kristus ved slik å sette sine egne gjerninger i stedet for Hans som løsepenge for sitt liv. Disse egenrettferdige blir meget mer forarget på en, som om en gjorde seg skyldig i fornærmelig nærgåenhet, når man søker å åpne deres øyne for deres farlige villfarelse og føre dem inn i et grundigere kjennskap til seg selv. Akk, venner, hvor mange i menigheten gjør seg ikke på denne måte skyldige i det hovmod å sette seg i Kristi sted! Det er vel ikke klart bevisst for dem, men dette opphever ikke deres synd, om det enn kan formilde den. Kristne kalles de vel, men er det ikke – for den kristne bekjenner ydmykt som Johannes: ”Jeg er ikke Messias,” er i meg selv intet, er i åndelig henseende verre enn intet, en grov synder, som ikke har fortjent annet enn død og fordømmelse og ikke formår annet enn å synde, enn si, at jeg skulle kunne være min egen frelser.
- Jeg må likevel i tillegg gjøre oppmerksom på en finere måte, som man kan sette seg i Kristi sted på, nemlig når man vel erkjenner sin syndige fordervelse og sin trang til en forsoner, altså for så vidt riktig skatter Kristus og Hans fortjeneste, men villfarende mener – skjønt sjelden med klar bevissthet – at ens tro og bedrøvelse har noe fortjenstfullt ved seg og innvirker formildende på Gud og altså er nødvendige som midler Hans nåde vinnes ved, mens de jo bare er nødvendige som den fattige synders utrakte hånd, som mottar tilgivelsens nåde som gave av Gud for Kristi skyld alene.
Akk dette hovmod, å ville være og formå noe selv i salighetens sak, er så inngrodd i oss alle, at selv en virkelig troende sjel har vanskelig for å holde det nede. Det er derfor så mye mer om å gjøre, at vi gjør hverandre oppmerksom på det og formaner hverandre til den sanne ydmykhet, som i salighetens sak sier med døperen Johannes: ”Jeg er ikke Messias!"

Kristenliv
Av Peter Blessing 1829 – 82

”Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elias eller profeten?” (Joh. 1,25).

Johannes svarte dem og sa: ”Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner, Han som kommer etter meg, Han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for” (Joh. 1,26-27).
De krevde ham til regnskap for hans handlinger så vel som for hans ord. Han svarte, at hva han gjorde og utrettet var for ingenting å regne, i sammenligning med hva Han skulle gjøre og utrette, som sto midt iblant dem uten at de kjente Ham, og som snart skulle stå offentlig frem. Jeg døper med vann, Han skal døpe med Den Hellige Ånd og ild, og ikke er jeg verdig til å løse skoremmen Hans. – Johannes talte sant, og han svarte ydmykt. Han står også her som et lysende forbilde på den kristne. Denne er, som ham, intet med all sin gjerning i livet og står dog i nøyeste forbindelse med Herren av de høye himler, som skal fylle hans livsgjerning med Ånd og uforgjengelighet.
De kristne, venner, er virkelig et underlig folk. De ferdes her i verden som andre mennesker, eter og drikker som andre mennesker, ler og gråter, gir til ekte og tar til ekte som de andre, har sin jordiske syssel å ivareta som alle andre. Og likevel, hvilken forskjell, når man ser nøyere etter! Det naturlige menneske ter seg her i verden, som om det var hjemme her, - og i en viss forstand er det altfor sant, at denne verden er dets hjem – det bygger og planter, handler og vandler som om det riktig vil innrette seg her nede, som om det aldri skulle si denne verden farvel. Det går i grunnen likedan til nå som ved tårnbyggingen i Babel. Man vil innrette seg her nede som i et blivende hjem. Det ligger en sørgelig hovmodstanke til grunn for denne verdslighet. Ganske annerledes betrakter den kristne sin livsoppgave og sin gjøren og laden her nede. Han kommer dette livs forgjengelighet i hu og dømmer ikke annerledes om sine gjerninger her nede enn, at de i seg selv er underlagt forgjengeligheten. Han roser seg ikke som verdens barn av sine handlinger, om de så er nokså store og gode, han erkjenner at hans egen kraft er intet verd og bekjenner det også, og hva han sier er sant.
Men den ydmykhet lar Gud ikke ulønnet – for den ser opp til Herren som kan legge sin velsignelse til dens ringe strev, og den bøyer seg i bot for Ham, som etter sitt løfte er rede til å feste bo hos syndere som omvender seg.
Ja, kjære venner, sjelen i de sanne kristnes livsgjerning her nede er nettopp dette, at de gjør bot for Herren sin Gud som de har syndet imot. Deres timelige syssel og all deres gjøren og laden her er gjennom trengt av den følelse av deres syndighet og denne bønnlige skuen hen til Ham, synderes venn, som er kommet for å bringe liv og uforgjengelighet for lyset igjen her i en fallen og fortapt menneskeslekt. De andre kjenner Ham ikke, selv om Han står midt iblant dem i ord og sakrament, - men de kjenner Ham og vet, at Han vil være deres kraft i deres skrøpelighet og fylle deres indre og ytre liv med sin Ånd. Han skal ikke la deres tro og håp bli til skamme. Det er ikke en eneste sann kristen uten at han har erfart, at på botens tårevann fulgte en liflig glede og fred, en kraft og et liv, som han ikke hadde eid – det var Herren som kom etter, Han som har behag i å bo hos den sønderknuste og nedbøyde i ånden, og som usvikelig kommer etter, fordi Han har knyttet vann og Ånd sammen, vann og Ånd i den hellige dåp, vann og Ånd også i synderens hjerte, knyttet syndenes forlatelse, liv og salighet til et menneskehjertes fattige botstårer. Og de evighetskrefter Han således utruster den botferdiges indre liv med, utøser Han også over hans ytre liv – alt, hva den kristne tar seg fore i Herrens navn blir åndelig, selv den minste timelige syssel, det får blivende verdi, og derfor heter det også i Skriften om den kristne, når han salig slumrer hen i Herren og går inn i evigheten, at hans gjerninger følger med ham. Det gjør ikke verdens barns. Deres stolteste gjerninger forgår med verden selv, fordi de ikke er gjort i Gud, fordi Kristi Ånd ikke er i dem, og dette igjen, fordi de er gått frem av et sinnelag som ikke vil gjøre bot og omvende seg til Herren. Å, skjebnesvangre hovmod, - å, salige ydmykhet!

Kristen ydmykhet
Av Peter Blessing 1829 – 82

Kjære venner! Bare den kristne er ydmyk og får godt vitnesbyrd av Gud, ja, hele Hans rike velsignelse – for han vil ikke være sin egen eller andres frelser, gjør heller ikke stort vesen av sine ord og handlinger, allikevel, han er Guds profet og Jesu Kristi venn. Han er i seg selv intet, ja, verre enn intet – for han er en synder. Gud vil han ære over alle ting og Jesus Kristus Hans enbårne Sønn, synderes forsoner. Sin egen vanart beklager han med bitter gråt og søker den frelse som er å finne ved Kristi kors. Slik blir han Herrens velsignede!
Å, at vi alle måtte bli det! Vi kan bli det – for Han som Johannes vitnet om, er ennå rede til å komme med frelse og fred til arme syndere, og også rede til å hjelpe oss til den bot som betinger Hans inngang i våre hjerter.
Johannes var ydmyk, men torde kalle seg Hans venn og fikk kjenne Hans glede. La oss søke nåde til den samme ydmykhet, så vi kan smykkes med hedersnavnet Herrens venner og få smake gleden i Ham.

Kristendommens alvor
Av Peter Blessing 1829 – 82

La oss se dette alvor, slik som det treder oss i møte i de belønninger som blir dem til del, som lar Guds Ånd få føre deres hjerteliv til et ordentlig gjennombrudd, slik at den Herre Kristus blir deres ett og alt. Verden lønner dem med forakt, fiendskap og forfølgelse, men Gud lønner dem med hjertets fulle forvissning.
Vi taler naturligvis ikke om lønn etter fortjeneste, men om lønn av nåde, om nådens frukt i et hjerte som gir seg helt hen i mottagelsen av Guds enbårne Sønn åpenbart i kjød. ”Hvor er så vår ros?” sier Paulus; ”Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov” (Rom. 3,27).
Ja den uskrømtede tro på den Herre Jesus lønner Gud med hjertets fulle forvissning. Først og fremst med den fulle forvissning om Guds nåde. Se på Stefanus! Han ”var full av nåde og kraft,” står det, og ”de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med."
Det gjør hjertet godt å se et menneskes liv båret av en levende forvissning om Guds nåde. Vi taler ikke om den følelige forvissning; troens forvissning er dypere, enn at den skulle bero på menneskehjertets vekslende stemninger. Hjertets salige følelse av Guds nåde hører ganske visst kristenlivet vesentlig til; men den uttømmer ikke begrepet av troens forvisning, som går dypere og avføder den følelige som sin frukt, alt ettersom Guds visdom finner det tjenlig.
Troens forvissning kan bestå midt under anfektelser og tvil, sjelemørke og hjerteangst; den kjemper seg ved Guds nåde frem under all åndelig nød til ny klarhet og sikkerhet.
Det er lønnen for troskap i etterfølgelsen av Herrens formaning: ”Strid for å komme inn gjennom den trange dør.” Det gis den redelige kjempende tro å kunne si med apostelen: ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss” (Rom. 8,33-34). Det er alvorlig kristendom!
Det er dem som formelig er redde for denne fulle forvissning, - som mener, at en rett kristen ikke slik fullt ut tør tilegne seg den nåde som er åpenbart i Kristus, - som arbeider og kjemper, som sukker og sørger, som ber og leter og kommer likevel aldri til den fulle forvissning. Mine venner! Det er ikke på langt nær så alvorlig kristendom som hin, som jo, som vi har sett, heller ikke er uten sjelenød og kamp, men tross den holder fast ved Guds nåde. – Og denne forvissning bærer den rette troende med seg under all livets øvrige nød.
Se på Stefanus! De skar tenner mot ham, men han så stivt mot himmelen og så Guds herlighet!
Se til alle martyrene i den gamle og den nye pakt! De lar verken ild eller sverd, verken bespottelse eller fristelse bringe seg ut av fatning; de ”vet på hvem de tror."
Se til de andre korsdragere! De kan takke Gud for, hva Han gjør ved dem, de kan være rolige i sin ånd, deres liv er dypere begrunnet, enn at det skulle rykkes opp ved timelige trengsler. Nei, ingen lidelse, ingen skuffelse, ingen sorg, ikke noe tap formår å forstyrre en rett troendes indre fred; for hans hjerte hviler i Gud.
”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom. 8,35-39).
Det er alvorlig kristendom!

”I Jesu navn vi leve vil og dø!”
Av Peter Blessing 1829 – 82

Da åtte dager var gått, og Han skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, som Han var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Luk 2, 21

Jesu navn er Guds nyttårsgave til oss. Det er nå den beste av alle gaver, vi kunne få; den inneslutter i seg alt godt og langt mer enn vi kunne forstå å be om.
Og det er en gave til alle, likesom det er en gave som alle trenger til, og som alle trenger til mest av alt.
Alle blir rike ved den, likesom alle er fattige uten den. Men om alle vil motta den, det er et annet spørsmål.
Det er mange rike som forsmår den, og det er mange fattige som også forsmår den. Mange rike er i sin egen innbilning ikke fattige slik, at de trenger til den; mange fattige er i sin egen innbilning rike nok til å kunne unnvære den.
Den milde Gud, som mener det så vel med alle, blir av mange avvist med sin gave! Den milde Gud, som med Faderkjærlighetens glede selv kommer og bringer dem den, selv bærer den om i husene til dem – blir mottatt med kulde, sure miner og annen trasighet.
Jeg vet godt, hva jeg sier, og dere forstår meg. Jesu navn! Akk, det er ikke noe i verden som er utsatt for en slik forakt som det. Men, Gud skje lov, det er også dem, som har fått syn for dets herlighet.
Det er jo ikke bare en lyd for våre ører! ”Guds navn,” heter det i vår barnelærdom, ”er Hans vesen og egenskaper og alt det som Han især kjennes ved, slik som Hans ord, sakramenter og gjerninger."
Guds vesen, liv og kraft er altså overalt til stede, der hvor Hans navn nevnes.
Navnet Jesus betyr ikke bare en frelser, men i navnet er frelse for alle som merkes med det; Jesu navn er Jesus selv med alt, hva Han er og har utrettet for oss. I Jesu navn treder den treenige Guds herlighet synlig og kjennelig inn i vårt liv. Hans ubeskrivelige kjærlighet, Hans evige visdom og Hans allmektige kraft er i dette navn.
Å elske dette navn er å stå i livssamfunn med den treenige Gud, å nyte Hans kjærlighet, å kjenne Hans visdom, å beskyttes av Hans makt.
Å hate dette navn er å hate Jesus, Guds Sønn og menneskenes forløser, å stå imot den levende Gud.
Så forstår vi det da, hva det har å bety, at Gud i dag treder inn i vårt liv med sin Sønns navn som nyttårsgave.
La oss åpne hjerter og hjem for denne gave; la oss si på denne årets første dag med hele sjelens alvor, hva vi synger i en kjent salme:

”I Jesu navn vi leve vil og dø!”

Og Gud i himmelen se nådig til vår bekjennelse og la den bli til sannhet i livet og i døden!

Vårt liv vil vi føre i Jesu navn. Vet vi nå også riktig hva det vil si? Hvordan er det hjerte beskaffent, som Den Hellige Ånd har merket med Jesu navn?
Det er en vakker skikk å bøye hode og kne ved nevnelsen av Jesu navn. Byfolk har nå for det meste vent seg av med den skikken, – men kunne gjerne ha beholdt den og heller vent seg av med atskillige andre skikker, - men blant bygdefolk er den ennå temmelig alminnelig.
Hva betyr den skikken? Den betyr hjertets bøyelse for Jesus som Herren til Gud Faders ære, hjertets ydmyke tilbedelse av Ham som frelser og dommer.
I Jesu navn vil vi leve. Nå, kjære venner! – så skal altså vårt liv være et liv i stille tilbedelse av Jesus, og, det som er det samme: - i hjertets stille tilbedelse av den treenige Gud!
Akk, det forsett har mange fattet, men få holdt. Det var så besværlig. Men var så forsettet ærlig? Jeg mener nei. Er det en ærlig vilje, så vil ikke utøvelsen mangle. Men Gud er den som gir både å ville og gjøre, det må vi minnes vel, så æren for et liv i hjertets sanne tilbedelse av Gud ikke er vår.
Å, det er nettopp nyttårsgaven til oss fra Gud, innesluttet i det velsignede Jesusnavn, denne kraft i våre sløve, jordiske, sanselige, døde hjerter å kunne tilbe Gud i ånd og sannhet.
La oss da åpne hjertene for denne nådegave!
Da Josva var blitt gammel og skulle gå alt kjøds vei, samlet han hele Israel til seg i Sikem, foreholdt det alle Guds velgjerninger og sa: ”Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene. Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. Da svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! Også vi vil tjene Herren, for han er vår Gud. Jos 24, 15ff.
Ikke sant? Denne betydningsfulle dag, den første i det nye år, egner seg godt til, å høytidelig for Guds ansikt, fornye pakten med Ham. Det vil vi gjøre. Vårt liv skal være t liv i hjertets tilbedelse av den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd.
- Men likesom Josva minnet folket om, at Herren er en såre hellig Gud, en nidkjær Gud, som ikke skal bære over med overtredelse og synd, så la oss komme i hu, at til den sanne tilbedelse hører først og fremst hjertets stadige botferdighet i erkjennelse av synden. For sendte ikke Gud sin Sønn til verden for å frelse oss fra våre synder? Og de som er kalt med Kristi navn, håner de ikke Hans navn, dersom de vandrer i hjertets ubotferdighet? De treder frekt Guds Sønns blod under føttene, sier apostelen. Gud fri oss fra det!
- Men til hjertets tilbedelse av Gud i Jesu navn hører også, at vi gir Ham ære ved tillitsfullt å tro Hans vitnesbyrd om sin Sønn, om Jesu forsoning for våre synder, om Guds tilgivende nåde mot botferdige sjeler ved Jesu Kristi fortjeneste.
Et liv i Jesu navn, er et liv, hvor hjertet søker hen til nåden i Kristus med tillit, - hvor hjertet over synd, død og djevel fritt drister på Jesu død og oppstandelse og Guds nådeløfter til arme syndere, hvor sjelen daglig benytter sin rett, som er vunnet ved Kristus, til å gå til Gud i bønn og påkallelse i alle livets åndelige og timelig anliggender.

Sannelig, det er salige vilkår! Man skulle tro, at det å leve i Jesu navn måtte være noe, som falt av seg selv for menneskene. Men det er dessverre ikke slik. De forstår ikke, og de vil ikke sitt eget beste.
Ikke desto mindre er det en sannhet som bevitnes av tusener, av alle dem som kan tale om disse ting, av erfaring, at det er det gladeste liv i verden, livet i Jesu navn.
Hvor mennesket tror sine synders forlatelse i sitt hjerte, hvor det vet seg forlikt med Gud, under Guds forsorg og beskyttelse, sikret en evig salighet – er det, kjære venner, noe lykkeligere vilkår på jorden enn dette?
”Et lykkelig nytt år,” er våre gjensidige ønsker i dag; - men den som har den kristne tro, han mener med dette ønske først og fremst et år, rikt på nåde i Herren.

Gud hjelpe oss i nåde til denne glede!

Streben oppad
Av Peter Blessing 1829 – 82

Det hjerte som Jesu navn er skrevet på, elsker Jesus og Faderen! Det vet seg jo å være gjenstand for Faderens kjærlighet, det vet seg jo smykket med Jesu rettferdighet – skulle det ikke elske Gud, som har elsket det først? – den frelser som ofret seg selv for det? Skulle det ville være den gode himmelske Far ulydig? Skulle det ved noen forsettlig synd ville vanære den frelsers navn, som det er merket med?
Det er mye vakkert å se i verden; jorden er full av Guds undere; men det vakreste av alt er et hjerte som elsker Gud, et hjerte som ved Hans Ånd og nåde er gjenfødt og fornyet etter Jesu bilde. Det er verdt å trakte etter et slikt hjertelag!
I Jesu navn vil vi leve, sier vi i dag. Ja, vil vi nå virkelig det? Vil vi nå virkelig elske Gud over alle ting og vår neste som oss selv?
Å, Gud! – sett ditt segl på forsettet, ellers er det flyktig og forfengelig, blåses bort av djevelen, likesom støv og agner virvles bort av vinden.

Det hjerte, som Jesu navn er skrevet på, lever ikke for denne verden, men for den kommende, likesom det ikke lever for de timelige, men for de evige goder. Så mangt et hjerte, som i dag gjør sine stille ønsker for seg selv, når ikke med sin higen ut over det nærværende liv. Når det kan få være uten sorg for næring, uten frykt for huslig ulykke, uten bekymring for legemets sunnhet osv., vil det ikke ønske seg mer.
Men hva mener du hjerte? – skulle det ikke være mer verd å ønske seg vel hjemme hos Herren der oppe! Er det så særdeles herlig å leve her nede, selv om du var den lykkeligste blant menneskene? Mangler det deg ingenting?
Det var et rikt menneske, og jorden hans hadde båret vel. Og han sa til sin sjel: ”Sjel! - du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro - et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?” (Luk. 12,19-20).
Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud. Og slik er det med hver den som har den timelige livsnytelse som sin høyeste lykke. Jesu navn er ikke skrevet på hans hjerte, han hører ikke Herren til, og hans navn slettes ut av Livets bok.
Det kristne hjerte, om det enn med takk til Gud lever sitt liv her nede, så lenge Gud vil, så stunder det dog naturlig etter å komme dit opp, hvor dets borgerskap og hjem er, og det skuer i håpet oppad under vandringen her nede.
Nå, venner! - vi har satt oss fore, å ville leve i Jesu navn. Så la oss huske på, at til det hører også denne himmelske higen.

Å, Gud, dra våre hjerter oppad! Gud besegl vårt forsett, så det endelig engang kan bli riktig sannhet med vår talemåte, at livet her nede er et pilegrimsliv. Det er det for Jesu venner, - staden der oppe er deres mål.

I Jesus alene!
Av Peter Blessing 1829 – 82

Ja, ja, i Jesu navn vi leve vil og dø! Og Gud sette sitt segl på vår beslutning!
Vi kan ikke leve i Jesu navn, uten at Gud gir nåde til det. Ham må vi be om det; vi kan heller ikke dø i Jesu navn, uten ved Guds hjelp.
Etter vår naturlige sans skulle vi gjerne ville dø som leve i vårt eget navn, på vårt eget ansvar og tilsvar; så forvendte er vi.
Vi formår ikke å sette et blad på en nelde, råder ikke engang over det neste øyeblikk; likevel så vil vi i vår syndige forvendthet selv klare den vanskelige ting å leve og den enda vanskeligere ting å dø.
Gud bøye våre hjerter til troen på Jesus, så vi kan leve og dø vel!
Så mangt et menneske gjør seg skyldig i den bespottelige dumdristighet å bygge sitt livs velferd i i tid og evighet på seg selv, skjønt sant å si, fra et naturlig standpunkt er det også et vågestykke å bygge den på Jesus. Dere må ikke forarge dere på denne bemerkning. Det naturlige menneske kan virkelig ikke innse, hvorfor det skulle sette mer lit til en fremmed person enn til seg selv. Og det gjør vi jo, når vi sier, at vi ikke vil dø i vårt eget navn, men i Jesu navn. Vet vi, hva vi dermed sier og vil gjøre? Er vi fast forvisset i vårt sinn, når vi vil ta avskjed fra dette liv i tillit til, at Jesus vil gjøre det vel for oss etter døden? Kan vi virkelig ikke hjelpe oss selv til en evig salighet?
Det er mange som tror de kan det; derfor går de Golgata forbi og inn gjennom dødens port med sine egne gjerningers bylt. Det er bedre, mener de, å komme frem for Guds domstol med noe godt enn uten noen ting, - og det er sant, den som dør i Jesu navn, han kommer frem for Gud ganske blottet for egne gjerninger. Men, men, venner! – blottet er han så allikevel ikke, for han kommer med Jesu rettferdighet og fortjeneste, mens den egenrettferdige i virkeligheten vil stå ganske skamnaken for Gud. For det er sannhet, at ikke noe menneske kan rettferdiggjøres for Gud ved sine gode gjerninger, idet han nemlig ikke kan gjøre noe godt, han er solgt under synden.
Derfor måtte Kristus dø, for at vår synd kunne forsones; derfor måtte Han oppstå, for at vi kunne få kraft av Ham til et hellig liv. Og derfor er det bare ved troen på Ham mulig for oss å leve og dø vel, som de, som har Guds nåde og syndenes forlatelse.

Akk, så la oss rope til Gud, om denne tro natt og dag hele vårt liv, og om vi har mottatt den, la oss bønnfalle om, at den må bli bevart inntil enden, da kan vi dø rolig og tilfreds; - for sannelig, det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere. Med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. Han er vår talsmann hos Faderen, og alt det Han ber Faderen om, det vil Faderen gjøre.
Ham kan vi stole på. Tror vi dette? Da er forsettet forståelig: I Jesu navn vil vi dø. Å Gud besegl det!
Vi vil med Guds hjelp ikke vite noe til salighet, uten Jesus Kristus og Ham korsfestet! Vi vil med Guds hjelp dra frem i vårt liv med anger og ruelse over våre synder, i daglig tilflukt til Kristi kors, i barnlig lydighet mot Hans ord og vilje. Vi vil med Guds hjelp dø som angrende syndere, som vet og bekjenner, at vi ikke har fortjent annet enn evig fordømmelse, men setter alt vårt håp på Jesu blodige fortjeneste og Guds barmhjertighet for Hans skyld.
Jesus, Jesus skal være vårt liv i livet, vårt håp i døden, vår ros, vår kjærlighet, vår tilbedelse, vår rettferdighet, vår visdom, vår salighet.
I Jesu navn vi leve vil og dø!
Å Gud besegl det, besegl det! – og la Jesu navn, din nyttårsgave til oss, være vårt indre og ytre livs smykke, inntil vår siste salige ende. Amen i Jesu navn!

Se din konge!
Av Peter Blessing

”Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole.” Ser du sløret? Disse ord antyder herrens frivillige ringhet og fornedrelse under sitt komme i kjød, Hans tjenerskikkelse, som skjulte Hans kongeskikkelse.
Slik er det den dag i dag. Han kommer jo til oss i sitt ord og i sine sakramenter, i menneskelige ord og i menneskelige handlinger av det aller fredeligste slags – skulle noen tro, at disse var midler, som Han utøvde sin kongelige makt ved? Og likevel er det slik, men det er tilslørt, for at du ikke skal motta Ham likesom overveldet av Hans makts herlighet, på en ufri måte, men i hjertets glade hengivelse.
Han vil mottas i tro – derfor må Han gjøre sitt inntog iblant oss i ordets og sakramentenes fordringsløse drakt.
- Men det gjelder, å ikke forarges på Hans tjenerskikkelse, slik som fariseerne og de skriftlærde gjorde i Hans kjøds dager.
Noen motstand reiser seg dessverre imot Ham over alt hvor Han i ord og sakrament vil holde sitt inntog. Her er Kaifashjerter og Judashjerter , som hver på sin måte står Ham imot. Her er skriftlærdes og lovkyndiges, her er fariseiske egenrettferdiges hjerter – her er en kjødelig allmue så vel som verdenskloke dannede, som kappes om å berede Ham motstand og hjerteve. Alt dette må Han tåle, idet Han i ord og sakramenter holder sitt inntog i sin menighet, og dette inneholder en fristelse til tvil på Hans kongelige makt, om kristendommens evige gyldighet. Men det er bare en fristelse – motstanden tjener bare Guds rådslutning: å tilsløre for den naturlige sans vår høylovede frelsers kongelige makt, inntil Han kommer annen gang til verden.

Kristenlivet - et liv i utlendighet
Av Peter Blessing 1829 – 82

Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt, og sa: Stå opp, ta med deg barnet og dets mor og dra til Israels land. For de som ville barnet til livs, er døde. Og han stod opp, tok med seg barnet og dets mor, og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit. Varslet av Gud i en drøm, drog han til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer. Mt. 2, 19-23

Kort etter Jesu fødsel måtte Josef og Maria fly med Ham til Egypt, fordi Herodes sto Ham etter livet. Men da Herodes var død, vendte de tilbake til Israels land, slik som det beskrives i vår tekst.
Matteus ser i denne begivenhet oppfyllelsen av en spådom i Det Gamle testamente. Det skjedde, heter det i det 15de vers, ”for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.”
Profeten mener nærmest Israels folk, Guds folk etter nådens utvelgelse, som var fremmed i Egypt og ble ført ut derfra ved Herrens arm, til Kanaans land som Gud hadde gitt det til eiendom. Men dette Guds folk står som forbilde på Kristus, og dets utførelse av Egypt inneholder en spådom om. Hva som skulle skje med Kristus.
Men Kristus, vår forløser, skulle være fremmed i Egypt, ikke bare for at en forutsigelse vedrørende dette skulle bli oppfylt, men fordi utlendighet på jorden overhodet hørte med til Hans fornedrelsesstand.
Likesom Han måtte bli fattig, for at vi ved Hans fattigdom skulle bli rike: slik måtte Han bli en fremmed og utlending på jorden, for at vi ved Hans utlendighet skulle få et fedreland i himmelen.
Hans utlendighet var i grunne ikke forbi med oppholdet i Egypt; men Hans egne tok jo ikke imot Ham (Joh. 1,11). Han var som en fremmed iblant sitt folk. Han sto midt iblant dem, og de kjente Ham ikke (Joh. 1,26). Han levde blant sitt eiendomsfolk og hadde ikke det Han kunne helle sitt hode til (Luk. 9,58). ”Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen” (Joh. 16,28) – gir Han ikke også i disse ord til kjenne, at Hans liv var et utlendighetsliv på jorden?
Også vår tekst i dag beskriver det for oss som et slikt. Han kommer tilbake til sitt land, men ingen ønsker Ham velkommen; Han må som en fremmed se seg om etter et sted, hvor Han kan være. Og det som i snevrere forstand ble Hans jordiske fedreland, var et fattig, ukjent lite sted i ”hedningenes Galilea.”

Men det var for oss Han ble fremmed på jorden, for at vi skulle få et hjem i himmelen. Hans hjem var i himmelen, og Han banet oss vei til det ved sitt liv og ved sin død. Den som tror på Ham, skal få være hos Ham, hvor Han er, i de liflige værelser ved Guds høyre hånd, og se Hans herlighet.
Men den som tror på Ham for før det finne seg i å være som Han var i denne verden, en fremmed og utlending, og akte det som ære.

Kristenlivet - et liv i utlendighet 2

Av Peter Blessing 1829 – 82

Det er ikke lite viktig, at vi tenker vel over det; Herren gi oss nåde til det!

Det nærmestliggende merke på de kristne livs utlendighet her i verden er nå nettopp dette, at himlen er dets fedreland. Gud er dets Far; hvor Han er, der er dets fedreland. ”Vi har vårt hjemland i himmelen” (Fil. 3,20), er de kristnes bekjennelse. Der er deres stad, den med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper, med gater av gull, med en stor og høy mur bygd opp av jaspis, og som har sine grunnvoller prydet med mange slags dyrebare steiner: jaspis, safir, kalkedon, smaragd, sardonyks, sarder, krysolitt, beryll, topas, krysopras, hyasint, ametyst – tolv grunnvoller og på dem Lammets tolv apostlers navn. Og på muren er tolv porter, hver av én perle, og over portene tolv engler og navn påskrevet som er Israels tolv stammers.
Det er ikke noe tempel i staden; for dens tempel er Herren, Gud den Allmektige, og Lammet. Og den behøver ikke solen eller månen til å skinne i den; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys. Og folkeslagene av de frelste vandrer i dens lys, og jordens konger fører sin herlighet og heder til den. Og ikke noe urent kommer inn i den, heller ikke det som utøver vederstyggelighet og løgn; bare de som er skrevet i Livets bok hos Lammet. Og Livets vanns rene flod, skinnende som krystall, veller ut fra Guds og Lammets trone i den, og midt i dens gate og på begge sider av floden vokser Livets tre, som har tolv slags frukt og gir sin frukt hver måned, og bladene fra treet tjener til folkenes legedom. Og Guds tjenere tjener Ham, og de ser Hans ansikt, og Hans navn er i deres panner, og de regjerer i all evighet (Åp. Kap. 21. 22).

- ”Hva est du dog av glede, O søte Salem full! Hvor lenges jeg å trede på gatene av gull!” synger det kristne folk her nede.
Ja dit opp stunder det; her nede er ikke dets hjem. Dets fedreland er i himmelen; her nede bekjenner de kristne seg å være gjester og utlendinger. Deres utlendighets merke er denne higen etter hjemmet der oppe. Det er et felles merke på alle troende til alle tider.
Det Gamle Testamentes patriarker higet etter et bedre fedreland enn det jordiske; de så det langt borte og lot seg overbevise og hilste det! Og profetene og Guds øvrige barn i den gamle pakt gjorde likeså; derfor skammet ikke Gud seg ved å kalles deres Gud.
Og uten dette oppadvendte sinn og denne himmelske sans er vi ikke gjester og utlendinger på jorden, men hører hjemme her. Uten denne higen og stunding etter staden der oppe høre vi ikke til Guds folk, de som har sine navn skrevet i himmelen, men til verdens barn, de som har sitt hjemland i det lave.
Men verden forgår og dens lyst, og de som er av verden, forgår med den. ”De som ville barnet til livs, er døde,” står det i vår tekst. Det blir alle deres ende som hører hjemme i denne verden. Døden er deres ende.

Kristenlivet - et liv i utlendighet 3

Av Peter Blessing 1829 – 82

Som med menighetens offentlige virksomhet, slik også med det kristne privatliv. Som et liv som i ord og vandel vitner høyt om Kristus, er det kjent nok; men som et liv midt i en verden, som mener å ha mer enn nok med sine egne saker og heller ikke ser behov for noen annen mening, er det et liv i avventende stillhet, et liv som får finne seg i å være uenset.
Det er kristne som lite kan komme til rette med denne art utlendighet. Som det er dem som vil bære sin kristendom så stille og ubemerket, at de forsømmer sitt vitnekall, slik er det også dem som på den måte vil utøve sitt vitnekall, at de ikke vil finne seg i å være ubemerket. De vil ta samvittighetene med storm og må da for dette øyemed ta i bruk midler, som stemmer lite med Guds Ånds majestet og røper ikke mye tro på Hans Ords makt.
Det stormende og larmende vesen passer seg vel for en verden, som er falt ut av evighetens likevekt; men for et liv som er født av Gud, for det kristne liv, passer det ikke.
Dette liv kan sette verden i bevegelse ved sitt uhørte vitnesbyrd – det er sant; men det er evighetens ro i dets vitnesbyrd, og det kan meget godt finne seg i å være uenset og være ukjent – en gjest og utlending på jorden.
Herren sier i slutningen på Johannes åpenbaring: ”La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!” (Åp. 22, 11).
Her antydes nettopp denne avventende stillhet, som det kristne liv oppfyller sitt kall i verden under, denne stille ubemerkethet, som den kristne husholdergjerning går for seg under.
Det må så være; det er et merke på kristendommens utlendighet i verden.

Kristenlivet - et liv i utlendighet 4

Av Peter Blessing 1829 – 82

Jeg vil nå anføre et merke (på de kristnes utlendighet i verden), som jeg også finner antydet i dagens tekst: det er kristendommens, det er det kristne livs tilsynelatende usikkerhet i verden, - det er den omstendighet, at det synes prisgitt det timelige livs tilfeldigheter eller de omskiftninger, som det timelige liv ikke er herre over.
Hvordan var det med den lille familie i vår tekst? Den hørte hjemme i Nasaret; men så kom det en befaling fra keiser Augustus, at all verden skulle innskrives i manntall. Så måtte den reise til Betlehem, hvor Jesusbarnet ble født – det hadde de ikke tenkt! Og som de nå gjør seg i stand til å reise hjem eller kanskje slå seg ned i Judea, så må de i all hast samle sine saker og fly til Egypt, vandre på en øde ørkenvei, hvor farer lurer til høyre og til venstre, til et land hvor de som fremmede kunne frykte at både dette og hint kunne tilstøte dem.
Og da de så kom tilbake, var det ny usikkerhet; de hadde kanskje tenkt å bo i Judea, men det ble annerledes.
Vi vet det godt, og vi ser det av vår tekst, at Guds trofaste hånd førte dem, og det skjer ikke noe tilfeldig under solen; men på den annen side har nå Gud engang gitt livet i timeligheten dets egne lover, som virker med en viss selvstendighet, og hvis innflytelse mennesket ikke kan unndra seg etter forgodtbefinnende.
Ved naturkreftenes vekslende spill kan det ofte se broket og fortvilet nok ut i vårt liv, som dessuten er underkastet den innflytelse som går ut fra menneskelig vilje. Så lenge mennesket nå bare er jordisk, er disse vilkår for dets liv hjemlige vilkår; men når Gud i sin nåde har plantet sitt hellige og evige liv i dets hjerte, krefter fra den andre verden, da blir dets liv under disse timelighetens vilkår et liv i utlendighet.
Nettopp derfor underkastet vår frelser, ”Herren fra himmelen,” seg timelighetens omskiftninger, så Han endatil prisga seg til døden, for at vårt arme liv skulle løses fra forgjengelighetens bånd, først i det indre, og siden, i oppstandelsen, også i det ytre.
I den her omtalte henseende å være utlendinger på jorden som Herren, er altså såre salig og skal være til trøst for Hans venner å lære dem å bevare fatningen under deres tilsynelatende usikre vandring her nede.
”Så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren,” sier apostelen (2 Kor. 5,6)
Ja vel, vi er på en måte overlatt til oss selv, underkastet de samme vilkår som verdens barn, avhengige av naturens krefter, prisgitt djevlers og onde menneskers etterstrebelser; men er vårt liv ved troen helliget Herren, da er disse vilkår likevel bare utlendighetens vilkår og skal ikke bli oss til virkelig skade.

Kristenlivet - et liv i utlendighet 5

Av Peter Blessing 1829 – 82

Jeg nevner onde menneskers etterstrebelser som det kristne liv er prisgitt. Det bringer meg til særlig å fremheve et merke på dets utlendighet; verdens fiendskap og forakt.
Også det merke er klart antydet i vår tekst. ”da han fikk høre,” står det, ”at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit.”
Der har vi verdens fiendskap. Dette fiendskap var jo også årsak til barnets utlendighet i Egypt. ”Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer.”
Der har vi verdens forakt.
I Jes. 11,1, blir Messias kalt nezer, - et lite rotskudd av Isais avhogde stamme, noe som skal betegne Hans ringhet, Hans dype fornedrelse og ringe anseelse blant menneskene. Og rimeligvis hadde byen Nasaret, som betyr en liten kvist, fått sitt navn nettopp p.g.a. sin litenhet, likesom den i særdeleshet og hele Galilea i alminnelighet var meget foraktelige i jødenes øyne på Kristi tid.
”Kan det komme noe godt fra Nasaret?” spurte Natanael Filip (Joh. 1,46). ”Gransk, så skal du se at det ikke står fram noen profet fra Galilea!” (Joh 7, 52), sa fariseerne til Nikodemus. Og ”nasareere” ble et spottenavn for de første kristne.
Kanskje nettopp med hensyn til dette siste gjør Matteus oppmerksom på denne omstendighet ved Herrens liv, at Han skulle vokse opp i Nasaret, for å antyde noe som hørte med til Hans fornedrelse: Verdens forakt.
Men det kristne liv er skikket like med Hans; verdens fiendskap og forakt hører med til dets fornedrelse, - er et merke på, at det er en fremmed og utlending her i verden.
Folkeslagene i verden er selvgode og egenkjærlige likesom ethvert enkelt naturlig menneske. Men slik selvgodhet og egenkjærlighet inneholder fiendskap og forakt overfor alt fremmed. Hva under da,at det kristne liv, som ikke er av denne verden, må friste verdens fiendskap og forakt!
Jeg har tidligere fremhevet den stille ubemerkethet som et trekk ved dette liv, et utlendighetsmerke. Det er slik idet verden verken kjenner dets vesen eller enser dets vitnesbyrd. Men dette vitnesbyrd i ord og vandel, selv om det skjer i saktmodighets ånd, er likevel etter sin natur meget nærgående, fordi Guds Ånd er i det, og det kan nøde verden til å skjenke det oppmerksomhet, en oppmerksomhet som selvfølgelig blir fiendskapets og foraktens. Annerledes kan det ikke være. Verden må jo hate et liv som dømmer den. Verden må jo forakte et liv, om hvilket den må si: ”Jeg forstår det ikke,” – et liv som påstår å være i besittelse av de sanne livsbetingelser og likevel ikke lever som verden!
”Skal vi leve så må vi ete og drikke,” sier verden, ”ellers dør vi;” – det kristne liv er ikke enig i, at mennesket lever av brød alene. Verden jager etter ære og anseelse, makt og rikdom; det kristne liv holder seg i stillhet og anser ikke slike ting for så attråverdige, og mener dessuten å besitte både ære og anseelse, makt og rikdom.
Det er med ett ord denne gjennomgripende motsetning mellom det kristne liv og verden, som gjør det kristne liv så foraktelig i verdens øyne. Som Kristus var et anstøt for jødene og en dårskap for grekerne, slik må også det kristne liv være det mest anstøtelig og dåraktige av alt for verden, et liv, tilsynelatende underkastet de samme vilkår som verden, og som likevel vil heve seg over verden, ja kaller Gud sin Far i ganske særegen forstand!
Men slik forakt og slikt fiendskap hører nå med til dets utlendighets kjennetegn. Var det av verden, så ville verden elske sitt eget; men nå er det ikke av den.

Kristenlivet - et liv i utlendighet 6

Av Peter Blessing 1829 – 82

Nei, det er ikke av verden; Gud har utvalgt det av verden; det kjenner Gud og er kjent av Gud, som verner og ærer det.
Dette er det salige ved dets utlendighet, det som begrunner den. Verden er ved synden fremmedgjort for livet i Gud; følgelig må det liv som kjenner Gud, være fremmed i verden, og et kjennetegn på det å være fremmed i verden må igjen være det å kjenne Gud og være kjent av Ham.
Vi ser det på den lille familie i vår tekst. Den hadde ingen vidløftige bekjentskaper i verden, men den var vel kjent med Gud. Den og Han hadde omgang.
Det er nå i eksemplarisk forstand tilfellet med selve vårt forbilde, vår frelser. Han hadde uavlatelig omgang med Gud her i sin fornedrelse, hvor menneskene støtte Ham fra seg. Det må ha seg likedan med det liv som tror på Ham. Og det er jo nok kjent for oss alle.
Abraham med alle patriarkene bekjente, at de var gjester og utlendinger på jorden; men han hadde det vitnesbyrd, at han var Guds venn. Er det saligere vilkår i verden? Et liv som ingen enser, et liv som synes prisgitt alle timelighetens tilfeldigheter, et liv under verdens fiendskap og forakt er for kjød og blod en lite ønskelig ting; men la oss ikke glemme det: det er et liv som Gud ikke skjemmes ved, et liv Han i særlig forstand vil være Far for, et liv som har det løfte: ”Den som rører ved dere, rører ved Hans øyesten” (Sak. 2,12).
Å, salige vilkår! Det kristne liv må vel synge: ”Jeg år i fare, i trengsel, til døden, hvor jeg går;” men det legger jublende til: ”Jeg går blant engler, med Jesus, til himmelen, hvor jeg går.” Den Gud vil bevare, han er uten fare.
Guds menighet kan bli trang om hjertet i sin utlendighets dager og tenke: ”Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.” Men den trøstes alltid på ny ved Herrens forsikring: ”Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Jeg vil la dine undertrykkere ete sitt eget kjøtt, og av sitt eget blod skal de bli drukne som av druemost. Alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, og Jakobs Veldige din gjenløser. (Jes. 49,15; 26). ”Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket” (Luk. 12,32).
”Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde” (Luk. 10,19). ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Mt. 28,20).
Ja, Gud skal verne sine venner, og Han ærer det liv som foraktes av verden.
Hva er det vel ikke for en stor ære, at Gud vil vedkjenne seg det! Ikke at det har fortjent det mer enn verden; det bekjenner, at det av naturen er uten den ære, som det skulle ha for Gud. Men det tror på Guds Sønn og bygger sitt salighetshåp på Hans fortjeneste alene.
Slik tro vil Gud ikke gjøre til skamme, men anta i nåde. Den som ærer Sønnen, han vil Faderen ære! Og hvilken ære! ”Se,” sier Johannes i hellig forundring, ”hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn” (1 Joh. 3,1).
Til det folk som her vandrer frem i stille ubemerkethet, under tilsynelatende usikkerhet, under verdens fiendskap og forakt, sier en annen apostel: ”Dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom” (1 Pet. 2,9).
Det har Guds herlighet; men det har den i leirkar her nede; den er skjult under en mangfoldig skrøpelighet. Men det hører nå til dets utlendighet. Kristi herlighet kunne ikke sees uten med troens øyne; Guds barns herlighet kan heller ikke sees uten av dem, som lar sine øyne salve av Gud. Verden kjenner ikke det kristne liv; men Kristus har gitt det sin herlighet, og Guds navn er i dets panne. Engang skal det åpenbares. Når Gud tar dette vandringsfolk hjem, når Kristus, dets liv, åpenbares, da skal også det åpenbares i herlighet.
”Stig opp hit!” lyder røsten til de to vitner i Åpenbaringsboken. ”Og de steg opp til himmelen i skyen, mens deres fiender så dem” (Åp. 11,12).
Det er hjemføringen av det kristne liv fra dets utlendighet; det går inn gjennom perleportene i sin fedrenestad, treder på de gylne gater, løftes på Guds troen. Det er ære!

Å, Gud gi oss lyst og mot å slutte oss til dette folk!
Ja Herre Gud, gi villige hjerter, gi forstandige hjerter, gi botferdige hjerte, gi troende hjerter, så vi kan høre deg til, være din Sønns eiendomsfolk, som deler Hans utlendighet i verden, men også engang skal få del i Hans herlighet i de evige boliger! Amen i Hans navn.