Gud - mitt alt!

   Min Gud er min klippe som jeg tar min tilflukt til - mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser. 2 Sam 22:3

   Hva er det så Gud ikke er for David? Du ser, Han er blitt alt for ham! «Fra vold frelser du meg!» sier han videre.
   Dette er talt i et klarsyn, et klarsyn som hører himmelen til! Det er slik det tales innfor tronen der.
   Vi leser om det i Åpenbaringsboken: «Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» (Åp 7:12).
   Her pekes det på alle tings årsak - nemlig Gud, Herren!
   Mens vi vandrer her på jord, blander vårt eget seg hele tiden inn og fordunkler vårt syn, slik at vi stadig på ny også regner med vårt eget i denne sammenheng. Det er arven fra fallets dag det!
   Derfor må Herren stadig på ny føre oss inn i situasjoner, hvor vi innser vår egen hjelpeløshet, slik at Han også stadig på ny kan få gi oss dette klarsyn som David taler i her i teksten - hvor vi ser at Han er alt for oss, og også alt vi behøver! «Jesus, Jesus! Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord!»
   Det er ofte en lang vei Herren må føre oss, gjennom stadig nye fall og nederlag, før vi innser dette første gang. - Og siden må det stadig holdes levende for oss, for kjødet er som en ugressplante, en eføy, som straks vokser frem igjen og kveler det nye livet, om det ikke igjen og igjen får dødsstøtet. Og det eneste som kan døde kjødet, det er sannhetens ord, evangeliet!
   Om dette kjød, skriver Per Nordsletten i en av sine fine sanger, etter å ha gjort disse nevnte erfaringer: «Men akk, jeg har et kjød Som alltid gjør meg møye, Det er jo dømt til død, men vil seg ikke bøye.»
   Men også i dag kan du ta det med deg innfor tronen, Golgata, og se dommen over det!