Å, sier mange - når de hører slike ord fra Mesteren - hvordan er det mulig? - Det er jo så mye bekymringsfullt i denne verden, i dette livet.
   Ja, slik hører man et lovbud ut av et trøstens ord så mang en gang, og det fordi det ligger vårt gamle hjerte nær å forestille oss Gud som den som krever av oss. Synderhjertet er fullt av frykt for Gud.
   Men slik er det ikke for den som har fått evangeliet åpenbart for sitt hjerte, den som har møtt Jesus slik som Han virkelig er, den gode hyrde som ikke legger byrder på, men løfter dem av. Ta på deg min byrde, for den er lett, sier Han, så skal du slippe å bære din egen, som er tung. Eller som Han sier videre etter teksten vår: «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (v.32-33).
   Det menneske som lever her hører trøstens ord som trøstens ord, hører ikke løfter som påbud og ser ikke på hva som står i ens egen makt, men i Hans!
   Du skal få lov til å slippe å bekymre deg, i visshet om at Han er den som nå bærer alt ditt, alt som har med ditt liv å gjøre, og som kjenner alle dine bekymringer! Du skal altså få lov til å vite at du ikke behøver å være bekymret!
   Når du kjenner på bekymring, er ikke det noe du skal føle dom over, og et krav om å legge av deg, men du skal få vite at Han kjenner det, og allerede har tatt det på seg alt sammen. Derfor kan du komme til Ham med det.
   Du som har tatt din tilflukt til Jesus - du er fri! Virkelig fri!