For vår skyld!

   Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet. Sal 22:8

   «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham,» sier profetordet om Jesus. (Jes 53:2).
   Jesus var ikke kommet for å appellere til det naturlige menneskets vesen og sinn. Han var kommet for å hente mennesket inn på veien til himmelen - og ikke for å støtte det på den brede vei til fortapelsen.
   Men skal et menneske føres inn på den veien - sannhetens vei - må det først innse tomheten i det som denne verden - inklusive sitt eget - kan tilby. Først da begynner det å spørre etter en ny og annen vei.
   Før dette skjer, er Guds vei kun dårskap for det naturlige menneske. Det er som Ordet forkynner oss: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt» - derfor denne spott og hoderysting overfor Ham som hang der på korsets tre. Skulle det kunne være frelse i denne døende mann! Men verset fortsetter slik: «- men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft» (1 Kor 1:18). Ja, nettopp det!
   De - som blir frelst ved dette Ordet - er blant dem profeten Jesaja taler om og etterlyser: «Ved trengsel og ved dom ble Han revet bort. Men hvem tenkte i Hans tid at når Han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff Ham?» (Jes 53:8).
   Forhåpentligvis, min venn, er du blant disse som også i dag kan si, tross all elendighet du måtte finne hos deg selv: «Takk, min Jesus, for at ditt fullbrakte verk, nå og for all tid er en Guds kraft til min frelse!» - For blant spotterne har du vel ikke ditt sete? (Sal 2).