En liten og kort «utdypning» av begrepet – verdifull for Gud. «Du vet vel om at du er verdifull!» Som det heter i en kjent sang som målbærer denne «teologien.» Når dette fremstilles som noe vi har del i ut fra noe som finnes i oss, så er det en villfarelse som kullkaster hele læren om hva Guds nåde faktisk er. Det blir i tilfelle «fortjent» nåde. Men det er jo ikke lenger nåde, for det har jo sin grunn i meg.

   Men når det gjelder menneskets verdi – og da taler vi om forholdet til Gud – så kan vi si: «Du er uendelig verdifull for Ham, høyt elsket, Han sparte ikke sin egen Sønn for din skyld, men gav Ham i ditt sted.»

   Men dette har ikke sin grunn i noe verdifullt hos deg, du har jo bare syndet og stått Ham imot ifølge Hans eget ord, og forhåpentligvis også din egen erfaring! – Hans frelsesgrunn finner du ene og alene i Hans kjærlighet. Som med faren i Luk 15 – han elsket hele tiden den bortkomne sønnen, ja, speidet etter ham, men det hadde selvsagt ingen årsak i noen verdighet i sønnen, han hadde jo kun syndet og fart ille. Årsaken finner du altså ene og alene i farens hjerte!

   Vi kan også ta et bilde fra menneskelige forhold: Du kan komme til å elske et menneske, som absolutt ikke er verd det. (Det skjer jo fort vekk med så mange). En person som ser på dette forholdet utenfra, vil umiddelbart se dette – han eller henne fortjener ikke denne kjærlighet ut fra seg selv – men for deg som elsker, er han eller henne verdifull, tross de faktiske forhold. Men som du ser også i dette – det har ene og alene sin grunn i deg som elsker, ikke i vedkommende som blir elsket.

   Nåde er pr. definisjon uten grunn i den som er gjenstand for den! Det gjelder også Guds kjærlighet, som for så vidt er ett og det samme.

E. K.